Det var med stor sorg vi mottok budskapet om Ivar Guldvogs død. Med ham har en nestor innen norsk kirurgi gått bort. Ivar hadde mange forbilledlige egenskaper – han var nysgjerrig, utholdende, en pioner og et godt menneske. Dette preget både hans medisinske liv, vitenskapelige virke og Ivar som privatperson.
Ivar ble født i 1944 og var allerede som ung et multitalent. Den medisinske grunnutdanningen tok han i Oslo i 1972 parallelt med eksamen ved Norges musikkhøgskole. Ivar gledet mange med sine musikalske ferdigheter, bl.a. sin uforglemmelige barytonrøst.
Ivar var svært begavet innenfor det kirurgiske fagfeltet og hadde en uvanlig kombinasjon av tre kirurgiske spesialiteter: generell kirurgi, gastroenterologisk kirurgi og bryst- og endokrinkirurgi. Når han opererte, var der nesten ikke en dråpe blod som gikk til spille. Operasjonssykepleierne kalte ham for maestro – mesteren.
Hans kirurgiske talent ble vist i doktorgraden i 1981 om rollen til nervus vagus i sekresjonen av magesyre og pepsin. Han kom på den geniale ideen om å utføre en en kirurgisk deling av magesekken hos forsøksdyr til to velsirkulerte og fysiologisk fungerende deler. Én del som var innervert n. vagus, og én del som ikke var det. Superlativene haglet. Han var også blant de første i Norge til å anerkjenne Helicobacter pylori som årsak til magesår, og han var den som først tok i bruk vaktpostlymfeknuteteknikk ved brystkreftkirurgi i Norge.
Hans største vitenskapelige pionerarbeid var studier på effekten av kirurgi ved Hashimotos tyreoiditt. Ivar oppdaget at strumapasienter med denne tilstanden ble kvitt utmattelse og revmatiske plager etter total tyreoidektomi. Han igangsatte verdens første randomiserte kontrollerte studie på kirurgi ved Hashimotos tyreoiditt, med 18 måneders oppfølgingstid. Artikkelen ble publisert i det velrennomerte tidsskriftet Annals of Internal Medicine. Studien får fortsatt stor oppmerksomhet, og det kommer invitasjoner til kongresser med ord som groundbreaking study, distinguished study og outstanding study. Vi vil ta godt vare på denne arven fra Ivar og jobbe videre med de andre delstudiene.
Ivar var et gjennomgående varmt og godt menneske. Han var god med sine pasienter, nær sine venner og elsket sin familie og fire barn. Spesielt banket hjertet varmt for hans kjære Conny, som stelte ham med varme, omtenksomhet og varhet helt til det siste. Sorgen er ikke lett å bære, og savnet vil aldri forsvinne. Sånn er kjærligheten. Fred over Ivars minne.
