I kronikken anbefales det meget ambisiøse mål for kolesterolsenking i tråd med retningslinjene til European Society og Cardiology (ESC) og European Atherosclerosis Society (EAS) (1).
I praksis viser det seg svært vanskelig å oppnå målene. Pasientene følger dårligere opp behandlingen ved større doser medisin (adherans), det er uproporsjonert frykt for bivirkninger av statiner og behandlende leger er ikke ivrige nok til å følge opp gjeldende retningslinjer (2, 3).
En undersøkelse fra Sveits blant 11 779 personer som brukte statiner, viste at bare 49,6 % oppnådde ESCs anbefalte LDL-målverdi i sin respektive risikogruppe (1), og hos høyrisikopasienter i 27 europeiske land var bare 29 % på LDL-målverdi 6 måneder etter den koronare hendelse (4). Det vil oftere bli nødvendig med høye statinsdoser og i større grad behov for supplement med ezetimib og PCSK9-hemmere for å oppnå målene.
Kritikere har påpekt det betenkelige i at ESC, som gir disse anbefalingene, er nært knyttet til den farmasøytiske industri. I 2018 kom 75,5 % av ESCs inntekter direkte eller indirekte fra industrien (5). Av de 21 forfatterne av retningslinjene, var det bare to som ikke hadde noen interessekonflikt med den farmasøytiske industri og ca. 70 % av forfatterne hadde interessekonflikt med produsentene av PCSK9-hemmere.
Det finnes andre anbefalinger, blant annet fra American College of Cardiology/American Heart Association (ACC/AHA) og det tyske selskapet for Allmenn- og familiemedisin (DEGAM). De anbefaler en fast høy statindose uten hyppige kontroller («fire and forget»), heller enn en «treat to target» strategi (4).
Burde en ikke iverksette en studie for å kartlegge ev forskjeller i de to strategier i stedet for å anbefale en behandling som det i praksis nærmest er umulig å oppnå?
