Som tidligere omtalt i Tidsskriftet er en spesialistutdannelse i rettsmedisin (rettspatologi) etterlengtet (1). Men en spesialistutdannelse er ikke det eneste som skal til for å kvalitetssikre den rettsmedisinske tjenesten som leveres i dag – og som er så viktig for rettssikkerheten. Det er verdt å gjøre seg noen refleksjoner.

Norsk lovverk innebærer en noe tilfeldig seleksjon av dødsfall til rettslig eller medisinsk obduksjon (2, 3)_. En stor andel av dødsfallene som obduseres på rettsmedisin, skyldes naturlig død. Derfor må rettsmedisinere, i tillegg til å ha kompetanse på skadevurdering- og beskrivelse, også ha tilstrekkelig kunnskap om sykdomslære (patologi). Mangel på kompetanse innen patologi, kan et stykke på vei erstattes av et godt og etablert samarbeid på tvers av fagmiljøene. Men et siden flere tiår konfliktfylte miljø på rettsmedisin i Oslo, har ikke bidratt til et positivt tverrfaglig miljø.

Som tidligere ansatt på rettsmedisin i Oslo, opplevde jeg at bistand fra rettsmedisinerne i forbindelse med åstedsundersøkelser var forbeholdt noen få etter direktekontakt med politiet. Det svekker mulighetene for en bred meningsutveksling om faglige spørsmål og vurderinger. En åpen debatt er helt avgjørende for prosessen frem mot en kvalifisert rettsmedisinsk vurdering. Dessuten er mangel på formalisert vaktordning uheldig for opplæring av og kompetanseutvikling for yngre rettsmedisinere.

Organiseringen av virksomheten er derfor viktig. Mangel på en samlet statlig overbygging og mangel på formalisert vaktordning, er dels omtalt i intervjuet med rettsmedisiner Kari Ormstad (4).

Generasjonsskiftet som rettsmedisin nå står overfor, vil forhåpentligvis kunne bidra til et bedre tverrfaglig samarbeid. Viktigheten av at yngre krefter kan bedre fremtiden for rettspatologisk virksomhet, er påpekt i media tidligere (5).

Rettsmedisinske sakkyndige besitter stor makt. Deres vurderinger og uttalelser – som få kan overprøve – kan direkte påvirke utfallet i retten. Rettsmedisinere må derfor legge skråsikkerhet til side og kunne innse sine egne begrensninger i forhold til de vurderinger som grenser til andre medisinske fagfelt.

_.Å sikre dokumentasjon av de sakkyndiges faktiske uttalelser i retten, samt mer bruk av alternative sakkyndige («second opinion»), vil også være viktige bidrag til kvalitetssikringen av den rettsmedisinske prosessen. 

Litteratur: