I utgangspunktet har alle som oppholder seg i Norge lik rett til akutt helsehjelp, også til fødsel. Men noen er likere enn andre. For papirløse flyktninger og EØS-borgere uten europeisk helsetrygdkort må selv betale for hjelpen. Det kan bli dyrt. Bare for en fødsel kan regningen bli sekssifret. Det er godt dokumentert at frykt for kostnadene har hindret fødekvinner uten betalingsevne i å søke hjelp. Siden papirløse gravide og barn heller ikke har rett på fastlege eller oppfølging, blir retten til helsehjelp i svangerskap, fødsel og barseltid for mange kun illusorisk. Norge har gjentatte ganger blitt kritisert av FN, senest i 2020, for sin restriktive praksis. Allerede i 2015 var saken oppe i Stortinget. Men fortsatt sørger et uklart regelverk og uklare politiske signaler for svært ulik praksis for betalingsinnkreving mot fødende kvinner ved landets sykehus.
For over 2 000 år siden ble en høygravid utenbys gjest i et annet land forvist til nærmeste stall for å føde. I dag bør vi ha kommet lenger. Et likeverdig tilbud til alle fødekvinner og nyfødte i landet handler om grunnleggende menneskerettigheter i livets mest sårbare timer – og det handler om nasjonal anstendighet.
