Torgeir Bryn Wyller belyser en problemstilling som vi kommer til å møte mange ganger i fremtiden. Men problemet, fremfor alt, er kostnaden for nye medisiner. Hele diskusjonen hadde vært unødvendig hvis medisinen hadde kostet atskillig mindre. Hvorfor koster Ipimilumap så mye? Det er trolig ikke billig å produsere dette. Men jeg tviler på at den eller andre medisiner kun er så dyrt fordi det koster så mye å produsere dem.
I de siste årene har kunnskapen om cellefunksjoner (og deres forandringer ved utvikling av kreft) eksplodert. Dette førte til innføring av nye substanser som kan bremse kreftutviklingen eller spredningsutviklingen. Noen av substansene kan øke overlevelsen betraktelig, mens andre substanser øker overlevelsen fra et halvt år til ett år. Den økte kunnskapen har også forandret vitenskapspolitikken. Både institusjoner og forskere har blitt oppmuntret til å søke om patentrettigheter for nye substanser og til å danne bioteknologiske firmaer. Dette til forskjell fra tidligere hvor det eksisterte en tradisjon med å åpne substansen for allmenn bruk, noe som for eksempel skjedde med insulin, hvor forskere avsto fra å gjøre penger på medikamentet. I det nye regimet fikk bioteknologiske firmaer tilbud om risikokapital fra forskjellige fond. Fondsstrategien innebar at firmaene etter hvert skulle omdannes til aksjeselskap. Når substansene da viste seg å være effektive, steg aksjekursen til værs, og risikofondene kunne tjene store penger.
I 2003 ble det totale verdensmarkedet for onkologiske (kreft) substanser vurdert som 36,8 milliarder dollar. Dette tilsvarte ca. 10% av alle utgifter for medikamenter over hele verden. Kostnadene for medikamenter og behandlinger økte tydelig. Før 1996 var standardsubstansen for behandling av tykktarmskreft 5-fluorouracil. Kostnader for en 8-ukers kur var under 100 amerikanske dollar. I 2004 fantes det 5 tilleggssubstanser for behandlingen, og behandlingskostnadene for en kur kan nå utgjøre 30 000 dollar eller mer. En av pionerene i feltet, Bruce Chapner, konkluderte i 2005 med følgende: "Utvikling av kreftmedikamenter har forandret seg fra en mindre, oftest offentlig finansiert aktivitet i USA til en større internasjonal industriell aktivitet."
Patentrettigheter for kreftmedikamenter medfører at industrien prøver å få så mye som mulig igjen når de har innført substanser på marked. Reelle forskningskostnader er vanskelig å bedømme. Men samtidig er det ikke å glemme at størstedelen av den kunnskapen som klinisk forskning baserer seg på, er offentlig finansert. Man må regne med at mange utgifter oppstår som følge av aggressiv markedsføring, skyhøye lønninger for ledere og høyt aksjeutbytte.
Med andre ord: Vi må diskutere om nye medisiner må være så dyre, og hvem som tjener mest.
Litteratur:
Angell, Marcia: The truth about the drug companies. Random House New York 2004
Chabner BA, Roberts TG: Chemotherapy and the war on cancer, Nature Reviews Cancer 2005, 5: 65- 72