Bahus & Førde svarer:

Pasientautonomiprinsippet skal stå sterkt. Det er ikke ønskelig med en svekking av pasientrettighetene, men de bør lovbestemmes og tolkes/praktiseres på en måte som både ivaretar pasientenes integritet og legene som profesjonsutøvere.

Et stykke på vei har lovgiver ivaretatt mulige motstridende hensyn ved anvendelsen av pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, første ledd ved å gi legene en rett til å velge om de vil behandle en pasient som nekter å motta blod. Men i øyeblikkelig hjelp-situasjoner er det den legen som tilfeldigvis er på vakt som må agere, og denne legen vil da ikke ha en reell valgrett. Legen er pålagt å behandle, samtidig som det ikke kan gis blodoverføring selv om dette er helt nødvendig for å redde pasienten. Det setter legen i en profesjonsetisk og trolig også personlig konflikt mellom handling og holdning. Det er uheldig.

Lovbestemmelsen i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-9, første ledd gir som nevnt også, etter vår oppfatning, pasienten en rett til å kreve en behandling som i gitte situasjoner er faglig uforsvarlig. Til illustrasjon: I noen tilfeller, der risikoen for blødning er svært stor, vil legen bli pålagt å utføre en del av behandlingen (et risikofylt kirurgisk inngrep), men ikke en nødvendig annen del (livreddende blodtransfusjon) som er en påregnelig komplikasjon til den første delen.

Vi mener derfor at tolkningsforslaget fra professor Marit Halvorsen, om at den som nekter å motta blod også gir avkall på behandling der blodoverføring under gitte omstendigheter vil være det eneste forsvarlige, vil innebære at bestemmelsen tolkes på en måte som ivaretar legene som profesjonsutøvere, uten å frata pasientene selvbestemmelsesrett. Pasientene vil fortsatt kunne velge å motta behandlingen eller nekte å la seg behandle. Det er først når de aksepterer en behandling at de også må godta at den som gir behandlingen utfører denne i samsvar med det som anses som faglig forsvarlig. Det er selvsagt viktig at leger strekker seg langt for å etterkomme pasientens uttrykte ønsker, slik at blodtransfusjon kun blir benyttet når det er nødvendig for å redde pasientens liv.

Pasientenes rettigheter har direkte innvirkning på legenes arbeid. Det er derfor viktig at man får en balanse hvor de lovbestemte rettighetene tolkes og praktiseres på en slik måte at legene som profesjonsutøvere får utøve medisin på en forsvarlig måte. Hva som er faglig forsvarlig medisin vil være i bevegelse med ny kunnskap og ny teknologi. Det vil også, slik det påpekes, være en variasjon på grunnlag av den enkelte leges erfaringsbase. Det påhviler derfor leger en plikt til å ha tilstrekkelig ydmykhet rundt eget og fagets kunnskapsgrunnlag.

Etter vår oppfatning vil pasientene være best tjent med leger som kan praktisere medisin i samsvar med sin egen personlige og faglige samvittighet på grunnlag av gjeldende medisinskteknologiske føringer.