Jeg er pasient midt oppe i denne suppa og kjenner meg svært godt igjen i det Lilleås skriver (1). Det er akkurat likt både innen somatikk og psykiatri. Fortest mulig ut og inn. I motsatt rekkefølge, som gir mange, om ikke utallige reinnleggelser fordi alt skal være så effektivt. Når man så vidt står på beina, blir man bokstavelig talt sparka ut døra - med standardfrasen «håper vi ikke møtes igjen!».

Hadde behandlingen vært litt mer human, så hadde det kanskje blitt slik at vi slapp å møtes igjen. (Personlig foretrekker jeg at man føyer til «håper vi ikke møtes igjen HER». Å sitte igjen med følelsen av at vedkommende ikke ønsker å møte deg igjen, er heller ikke særlig god.)

På kort sikt spares det sikkert masse penger på dette viset, men om man ser litt lenger enn budsjettet for inneværende år, så kanskje noen ser at i det lange løp vil lønne seg å ferdigbehandle pasientene så de kommer tilbake i jobb og unngår eviglange sykemeldinger.

Litteratur

1) Lilleås E. Skråblikk fra et sykehusmottak. Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:266 – 7