Jeg har vært fastlege i mange år, og i psykiatrien før og etter. Som fastlege var jeg «huslege» og hadde legevakt med bil og koffert. Fordelene med denne måten å jobbe på er uvurderlige. Erfaringene er mitt faglige fundament. Jeg tror så mye på det, at jeg fortsetter kampen for å bevare noen av prinsippene og teknikkene, og gir ikke opp å benytte dem.

Kravene til fritid har gjort at begge deler er vekk. Likevel: Fastlegen skal dekke det meste av disse funksjonene, nå på åtte timer om dagen, fem dager i uken, i stedet for «24/7». Jeg mener det var en bedre døgnkontinuitet tidligere enn det det er blitt ved store legevaktsentraler, fordi områdene var mindre og legene kjente hverandre og kunne kommunisere enkelt. Nå trenger vi bedre IKT til å kompensere med!

Det psykososiale er med hver eneste gang pasienten er hos legen. Det somatiske kan øves til fingerspissene og utøves «pang-pang-pang», men vi bør som leger kunne bistå de fleste pasienter i deres psykososiale problemer. Vi må prioritere å bli dyktige til å gjøre disse oppgavene også – men dette krever tid! Da blir det frustrerende å føle ansvar uten å kunne gjøre noe med det. Det er fastlegen som kapasitet som må styrkes. Antallet fastleger må økes, og sykdommer og sosial skade blant fastlegene må forebygges. Leger er effektive, og de kan lære seg å gjøre mye, raskt og presist, behandle de fleste og henvise målrettet og effektivt, også i kommunen. Men først når legen er del av det kommunale teamet, og alltid konsulteres, kan vi snakke om god samfunnsøkonomisk utvikling og mer folkehelse for pengene.

Stå på, Legeforening! Mye godt arbeid gjøres på Legenes hus! Takk til Hege Gjessing og alle for innsatsen, og lykke til Marit Hermansen!

Litteratur

1. Gjessing H. Pasientens eller helsepersonellets helsetjeneste? Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135:1091