I sin kommentar 19/10 sier Svein Reseland at også mitt innlegg gir en «skjev/uriktig fremstilling av psykofarmakas nytteverdi versus skade.» Personlig har jeg ikke avvist at bruken av psykofarmaka kan være en medvirkende årsak til økt dødelighet. Ved å vise til Reselands litteraturliste synes diabetes type 2 hos barn og ungdom ved bruk av visse antipsykotiske midler å være en viktig informasjon (1). Det blir imidlertid litt snevert å la denne bivirkningen være svaret på hvorfor pasientgruppen har 20 år kortere levetid.

Lars Lien og medarbeidere sier i sin kommentar at de fleste i det materialet de referer til ikke hadde brukt psykofarmaka, og at 60 % av overdødeligheten skyltes hjerte- og karsykdommer, diabetes, kreft og infeksjoner, det vil si livsstils relaterte sykdommer. De gir en god klinisk vurdering, og de mener at den somatiske oppfølgingen og forebygging må styrkes.

Arv og også miljø er en relevant diskusjon. Jeg viser til at nyere genetisk forskning kan understøtte denne diskusjonen, spesielt nytten av trening. Jeg synes denne informasjonen har en stor bredde og nytteverdi i en tid hvor vi mottar et høyt antall unge traumatiserte flyktninger. Som en høy risikogruppe vil de sannsynligvis bli en utfordring for helsevesenet.

Epigenetisk forandringer kan også påvirke kommende generasjoner (2). Basert på biologisk kunnskap må helsevesenet være forberedt på forebygging og behandling kanskje over flere slektsledd. Jeg viser også til tidligere omtalte oversiktsartikkel av Næss og Kirkengen "Er en belastet barndom knyttet til kortere telomerer (3).

Litteratur

1. Bobo WV, Cooper WO, Stein CM et al. Antipsychotics and the risk of type diabetes mellitus in children and youth. JAMA Psychiatry 2013; 70(10): 1067-1075.

2. Kellermann NPF. Epigenetic transmision of Holocaust trauma: Can nightmares be inherited. Isr J Psykiatry Relat Sci 2013; 50: 33- 38

3. Næss AB, Kirkengen AL. Er en belastet barndom knyttet til kortere telomerer? Tidskr Nor Legeforen 2015; 135: 1356-60