Jeg tror dietter ville vært noe mindre populært om også de med mindre alvorlige lidelser ble tatt alvorlig og møtt på en god måte av helsevesenet. Ta for eksempel IBS som lav-fodmap er rettet mot. Lidelsene ved denne "plagen" er enorme, men de aller fleste får fortsatt beskjed om at det ikke "er noe farlig" og "bare" er psykisk betinget av sin fastlege. Dette holder ikke når du flyr på do opp til 30 ganger i døgnet, og man til slutt utvikler regelrett matvegring. Og er man overvektig så er den eneste hjelpen man egentlig får i det offentlige helsevesen: fedmeoperasjon (om man har over 36 i KMI) og "reduser matinntak". Det holder heller ikke, da blir det til at man prøver seg på lavglykemisk mat. Jeg møter ukentlig mennesker i jobben min som helt klart ikke lider av psykisk lidelse, men som likevel har blitt sendt hjem fra offentlig helsevesen med dette stempelet - og jeg har selv totalt gitt opp å søke hjelp fra det offentlige helsevesen for min IBS (som jeg dessuten måtte til utlandet for å få utredet). Det nytter ikke å redusere på noe plagsomt uten å innføre noe nyttig istedet.