Ifjor fikk vi ei lita prinsesse. Vi hadde vært til oppfølging på sykehuset flere ganger i uka, etter uke 28, pga. vekstavvik, men klarte ikke finne noe med fosteret som skulle være galt. I uke 37 ble fødselen igangsatt pga. vekstavvik på over 36%, men da riene kom, ble det fort klart at hjertet til jenta vår ikke kunne klare en vaginal fødsel. Hun ble derfor forløst ved keisersnitt. Martine måtte ha litt oksygen de første timene, men klarte seg helt fint ellers. Hun lå på nyfødtintensiven for kartlegging, men ikke før nyttårsaften fikk vi diagnose - full trisomi 18. Verken vi eller legen vår kunne skjønne at lille jenta var så syk. Vi hadde jo hatt henne hjemme på permisjon i jula,og hun var allerede da begynt å kjenne igjen stemmene våre og hadde klare meninger om hva som var rett og galt for henne. I januar ble vi utskrevet fra sykehuset og har vært hjemme siden den dato. Martine er 4,5 måneder. Hun er ei fornøyd frøken,som klart kjenner familien sin. Hun er sterk i kroppen, "prater" som andre på hennes alder, elsker turer i vogna si, spiser på fingrene sine og liker Disney med masse farger og lyd - akkurat som hennes storebrødre gjore på hennes alder. Eneste som er annerledes med henne er at hun får mat gjennom sonde i nesa, og at vi har fysioterapi 2 ganger i uka som jobber med hendene hennes, og gir oss treningsøvelser som vi bruker i hverdagen.

Hva om vi hadde hatt diagnosen før fødsel og blitt nektet keisersnitt? Da hadde ikke jenta vår vært her i dag. Hvem har rett til å ta slike avgjørelser? Alle er vi forskjellige individer, og et barn med trisomi 13 eller 18 er også det!

Martine er i høyeste grad forenelig med liv. Hun er en av de sterkeste jeg kjenner, og hun har styrket oss som familie. Vi kjenner ikke fremtiden til jenta vår, men vi veit ikke vår egen fremtid heller. Vi lever i nuet,og akkurat nå er det helt fantastisk!