Takk til M. Hafting og M. Røynesdal for nyttige synspunkt (1) på vår artikkel (2) i Tidsskriftet. Vi er enige i at «å sikre barn utviklingsfremmende oppvekstsvilkår er en sentral verdi». Vi vil fortsatt fremholde at for å få dette til er det nødvendig å realisere den internasjonale barne- og menneskerettslige forståelse av barns rett både til familieliv og til privatliv. Vi er av den oppfatning at familien er en grunnleggende byggestein i ethvert samfunns sosiale organisering. Retten til familieliv kan ikke erstattes av profesjonelles antakelser om at oppvekstvillkårene er mer utviklingsfremmende i en forsterfamilie. Det finnes det lite forskningsmessig belegg for. Metodene for å diagnostisere mangler i utviklingsfremmende kompetanse hos foreldre er også høyst usikre. Derfor mener vi det er grunn til å advare mot en utvikling der retten til kontakt med egen biologiske familie tillegges mindre vekt, slik det er vist i holdningsundersøkelser i barnevernet (3).

Foreldrefiendtlighet er selvsagt ikke noe isolert amerikansk fenomen. Vi er klar over at der er viktige internasjonale forskjeller i barnevernets rom for skjønnsutøvelse, adopsjonslovgivningen og de formelle krav til saksbehandling. Foreldrefiendtlighet har imidlertid intet med dette å gjøre. Barn skades, uavhengig av nasjonalitet og bosted, ved at den ene biologiske forelder eller fosterforeldre eller terapeuter misbruker barns tillit til å skape fiendebilder av den eller de foreldre som barnet er avskåret fra å møte. Vi vil henvise til et nettsted som gjengir den internasjonale litteraturen som dokumenterer dette (4).

Hafting og Røynesdal viser til rapporten «Minst hjelp til dem som trenger det mest» fra Nordlandsforskning for å belegge at tilliten er langt større blant brukere av barnevernstjenesten enn blant folk flest (5). Det er den, men i rapporten skriver forskerne at tilliten er stor blant dem som har små og forbigående behov for barnevernstjenester. Brukere som har komplekse og kroniske utfordringer får i liten grad den hjelpen de trenger, og her er tilliten og tilfredsheten liten. Rapporten fra Nordlandsforskning peker på noen utfordringer som nettopp viser at barnevernstjenesten har behov for reformer som gjør ressursbruken mer målrettet og kostnadseffektiv.
Vi vil peke på noen reformforslag som kan være aktuelle. For det første bør tilsyn etter bekymringsmeldinger i større grad overlates til helsestasjon og skolehelsetjeneste. For det andre bør Barnevernet i større grad vektlegge utviklings- og kompetansefremmende tiltak framfor erstattende støttetiltak fordi de er bedre forskningsmessig belagt. For det tredje bør barnevernstjenesten deles i en tjeneste som driver med utviklings- og kompetansefremmende tiltak og en del som tar hånd om tvangstiltak. Eventuelt bør sistnevnte overlates til politiet

Vi er enig i at barnevernstjenesten trenger tillit for å utføre sitt samfunnsoppdrag. Rapporten fra Nordlandsforskning understreker også at vi må ha et kritisk lys på barnevernet (5). Tillit uten kritikk kan lett utvikle seg til servilitet. Det er ingen tjent med.

Litteratur
1. Hafting M, Røynesdal M. Barn i sårbare livssituasjoner trenger barnevernet. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136: 1877.
2. Meland E, Sjögren LH. Når barn skades med de beste hensikter. Tidsskr Nor Legeforen 2016; 136: 1334 – 5.
3. Backe-Hansen E, Havik T, Backer Grønningsæter A. Fosterhjem for barns behov. NOVA-rapport 16/13. Oslo: NOVA, 2016.
4. Parental Alienation Database [database on the Internet]. Vanderbilt University Medical Center. 2016 [cited 7.12.2016]. Available from: http://mc.vanderbilt.edu/pasg/. (8.12.2016)
5. Clifford G, Fauske H, Lichtwarck W et al. Minst hjelp til dem som trenger det mest? Sluttrapport fra forsknings- og utviklingsprosjektet «Det nye barnevernet». NF-rapport 6/2015. Bodø: Nordlandsforskning, 2015: 67 – 9.