Kaljusto og medarbeidere ved OUS, Ullevål, publiserte nylig en studie som viste utkomme hos pasienter med penetrerende hjerteskade i perioden 2001–2010 (1). De identifiserte 60 pasienter hvorav 31 ankom Ullevål, mens 29 pasienter døde på åstedet. Det er omlag tre ganger så mange som Glambek og medforfattere legger til grunn i sin kommentar. I det publiserte arbeidet var det totalt 46 pasienter som oppfylte de anatomiske og fysiologiske kriteriene for prehospital thorakotomi. Av disse ble 29 erklært døde utenfor sykehus, mens 17 ble transportert til sykehus, hvorav åtte ikke hadde tegn til liv på skadestedet og ni fikk hjertestans under transport til sykehuset.
Når det gjelder transporttid til Ullevål så fastholder Glambek og medforfattere at de fleste stikkskader i Norge skjer i sentrum av de største byene. I den omtalte studien fra Ullevål hadde imidlertid alle pasientene en transporttid over 10 minutter med unntak av en pasient. Avhengig av hvordan pasientpopulasjonen stratifiseres så varierte median transporttid fra 21 til 30 minutter. Majoriteten av pasientene er dermed lengre enn 10 minutter fra sykehus, men de har allikevel relativt kort transporttid, og i følge Glambek og medforfattere likner dette på situasjonen i London.
Det er korrekt at Gareth Davies fra London Air Ambulance under et foredrag i oktober 2016 i Oslo fortalte at de i London nå utfører to prehospitale thorakotomier pr. uke. Dette skyldes at de har utvidet indikasjonen for prosedyren og det er derfor ikke korrekt å knytte dagens praksis til overlevelsesresultater fra 1993-2008.
Glambek og medforfattere understreker at det ikke er selve prosedyren de mener er etisk tvilsom, men ressursbruken knyttet til opplæring av anestesileger som jobber prehospitalt. Vi har beskrevet hvordan undervisning foregår i allerede etablerte kurs hvor obligatoriske og standariserte prosedyrer innøves, og at ressursbruken derfor er meget begrenset. Det er heller ikke slik at trening på thorakotomi går på bekostning av trening på mer hyppige eller relevante prosedyrer. Glambek og medforfattere hevder at prosedyren forutsetter kirurgisk bakgrunn for å kunne utføres på en tilfreds-stillende måte. Vi mener at dette er tilbakevist med den praksis som foregår i London, hvor anestesileger uten kirurgisk erfaring og med begrenset trening utfører dette raskt og sikkert i henhold til en standard operasjonsprosedyre. Hva som er kirurgisk “tilfredsstillende” utførelse må tolkes inn i en kontekst hvor pasientens alternativ er å bli erklært død på skadested.
Registerdata er en verdifull ressurs for å monitorere effekten av ulike behandlingstiltak. Når man bruker slike data for å bygge premissene i en svært viktig diskusjon rundt en potensiell behandlings-modalitet er det uheldig at man ikke definerer den aktuelle populasjonen presist. I tillegg er det bemerkelsesverdig at man unnlater å nevne publiserte data som omhandler samme populasjon og tilsvarende tidsrom. Vi er overbevist om at alle ønsker en kunnskapsbasert og akademisk tilnærming til en diskusjon omkring våre aller sykeste pasienter.

1. Kaljusto, M.-L., Skaga, N. O., Pillgram-Larsen, J. & Tønnessen, T. Survival predictor for penetrating cardiac injury; a 10-year consecutive cohort from a scandinavian trauma center. Scand J Trauma Resusc Emerg Med 23, 1–7 (2015).