Ønsker man å drøfte etiske problemstillinger omkring offentlig presentasjon av diagnoser av mennesker som legen ikke har snakket med personlig, er det min oppfatning at man bør velge eksempler som er godt egnet til å illustrere problemstillingen. Hyttens eksempel omhandler kritikk fra en person som mente at en uttalelse i Aftenposten om at man ikke skal latterliggjøre en psykisk syk person var et brudd på taushetsplikten. Når Hytten bruker dette som eksempel for å drøfte etikkspørsmålet ved «fjerndiagnostisering», tar han i virkeligheten opp om det er etisk riktig å skrive eller si noe i offentligheten om at en person er psykisk syk når man av aktoratet i en straffesak er bedt om å vurdere diagnoser og presentere disse i åpen rett som i dette tilfellet faktisk også ble direktesendt i TV og senere var tilgjengelig på nettet. Det er en legitim debatt, men avsporer fra det som synes å være Hyttens anliggende, nemlig diagnostikk uten at det foreligger en slik offentlig anmodning.
Hvis fjerndiagnostikk skal være fokus for en etisk debatt, er det min oppfatning at det vil være mer relevant å drøfte om fagfolk offentlig kan kritisere diagnostiske overveielser i en sak hvor diagnoser allerede er blitt offentliggjort i media hvis kriteriene for diagnosen og selve diagnosen allerede er publisert offentlig selv om man ikke personlig har snakket med den det gjelder. Personlig tror jeg at det finnes situasjoner hvor dette kan være aktuelt for å forebygge feil eller misbruk av psykiatriske diagnoser eller for å problematisere eventuell uetisk holdning overfor psykisk syke mennesker. Men at dette er et etisk vanskelig felt er det enighet om.