Jeg takker Ketil Slagstad for et reflektert innlegg med faglig og etisk viktige innspill knyttet til medisinfrie tilbud. Idet Malt og Røssberg/Ilner/Andreassen som et slags «argument» mot mye av innholdet i teksten påpeker at Slagstad er medisinsk redaktør, vil jeg påpeke følgende: I tillegg til å være et medlemsblad for Den norske legeforening, skal Tidsskriftet, i henhold til Lover for Den norske legeforening ha som sine målsettinger å være et organ for medisinsk utdanning som stimulerer til faglig vedlikehold og fornyelse for legen som kliniker; å stimulere til medisinsk forskning og fagutvikling; å bidra til holdningsdanning hos leger ved å videreutvikle etiske og kulturelle idealer i den medisinske tradisjon og ikke minst: å fremme helsepolitisk debatt (1).

Jeg vil hevde at Slagstad nettopp tar Tidsskriftets målsettinger og rollen som medisinsk redaktør på alvor, idet han i lys av Røssberg, Ilner og Andreassens innlegg tilfører flere perspektiver. Slik åpner han opp for ulike syn og innfallsvinkler. Jeg er glad for at Tidsskriftet ikke lar seg styre av faglig berøringsangst og misforstått kollegial lojalitet, men tar denne debatten offentlig. At temaet innebærer store faglige uenigheter er ikke ukjent, og det bør være i medisinfagets interesse at dette kommer til syne i Legeforeningens tidsskrift. Det er i stor grad i offentlighetens interesse.

Utover dette har jeg en kommentar knyttet til noe Slagstad kommer inn på mot slutten av sitt innlegg. Han spør: «Gitt at pasienten er samtykkekompetent og gir uttrykk for et klart ønske om ikke å bli medisinert, hvorfor skal vi da ikke lytte til det?» Min respons er at det skal lyttes uavhengig av om helsepersonell anser personen samtykkekompetent eller ei. Jeg viser til FNs konvensjon for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD) (2). Dette er en menneskerettskonvensjon som Norge har forpliktet seg på, og den er relevant i debatten om medisinfrie tilbud, selv om Norge enda ikke har tatt de nødvendige grep i implementeringen av konvensjonen. Konvensjonen peker framover; motstanden mot medisinfrie tilbud peker i min mening bakover. Personer med psykososiale funksjonsnedsettelser trenger adgang til å utforme juridisk gyldige forhåndserklæringer med tanke på eventuelle situasjoner der en ikke klarer å gjøre seg forstått av omgivelsene (3, punkt 17). Dette burde for lengst vært på plass (i tillegg til at psykisk helsevernloven for lengst skulle vært fjernet). En slik forhåndserklæring er ikke minst aktuell hvis en kommer i situasjoner der en av helsepersonell anses psykotisk og ikke samtykkekompetent; begge CRPD-stridige kriterier for fratagelse av rettslig handleevne. Også i slike situasjoner skal en kunne ha full trygghet for at en ikke blir utsatt for medisinering mot sin vilje.

Litteratur
1. Lover for Den norske legeforening. §5-2 Tidsskriftets formål. http://legeforeningen.no/Om-Legeforeningen/Organisasjonen/dnlf-lover/den... (28.3.2017)
2. United Nations. OHCHR. Convention on the Rights of Persons with Disabilities. http://www.ohchr.org/EN/HRBodies/CRPD/Pages/ConventionRightsPersonsWithD... (28.3.2017)
3. United Nations. OHCHR. Convention on the Rights of Persons with Disabilities. General Comment No 1. 19.5.2014. https://documents-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/G14/031/20/PDF/G1403120.pd... (28.3.2017)