Takk til Y. Rønsen for et viktig bidrag til diskusjonen rundt bruken av PSA-testen. Problemstillingen Rønsen belyser er en konsekvens av at PSA-testen rekvireres for hyppig. Dersom prøven kun tas på rett indikasjon (1), vil testsvaret sammen med anamnese og klinikk være grunnlaget for vurdering om videre utredning. En PSA-test som derimot er tatt uten god indikasjon, men som en del av en «generell helsesjekk», er vanskelig å tolke.

Rønsen skriver «[…] all den stund den endelig avgjørelse om at en PSA-test skal gjøres langt på vei ligger hos pasienten, er det kanskje ønskelig å angi tiltaksgrenser.». Den endelige avgjørelsen ligger ikke hos pasienten, mens hos legen som rekvirerer prøven. Sammen med pasienten kan man diskutere indikasjonen for prøven. I Breidabliks undersøkelse fra Sogn og Fjordane, rapporterer legene at 78 % av pasientene vil følge legens råd(2). Dersom det ikke finnes klinisk indikasjon, men pasienten fremdeles ønsker prøven tross legens råd, er det viktig å formidle eventuelle konsekvenser av prøvetakningen(1). Et av punktene som bør tas opp er at det ikke foreligger noen klar grense mellom hva som er normalt og patologisk prøvesvar. Man kan med fordel samtidig bli enige med pasienten om hvordan legen skal gå frem når svaret foreligger, og dokumentere dette i journalen. For både leger og pasienter kan dette være en svært krevende samtale.

Vårt budskap er derfor at man skal unngå å teste PSA, dersom det ikke foreligger en klinisk indikasjon.

1. Jodal HC, Reyes YD, Roksund G, Bretthauer M. Implementering av retningslinjer for PSA-testing i allmennpraksis. Tidsskr Nor Legeforen. 2014;134:2032-4.
2. Breidablik HJ, Meland E, Aakre KM et al. PSA-måling og prostatakreft - overdiagnostisering og overbehandling? Tidsskr Nor Legeforen. 2013;133:1711-6.