Norsk Lyme Borreliose-Forening setter selvsagt pris på det tette samarbeidet og dialogen med helsemyndigheter og Flåttsenteret, på vegne av alle de som er syke. Og samarbeidsprosjektet om den nå ferdige brosjyren nevnt i intervjuet, med helt grunnleggende kunnskap om Lyme borreliose, var kritisk nødvendig å få utviklet, i et forsøk på å forebygge alvorlig sykdom.

Jeg mener likevel intervjuet med Harald Reiso sporer litt av fra det aktuelle problemet: Får norske pasienter i dag adekvat diagnostikk og behandling av Lyme borreliose? Reiso nevner at det ikke skal gis antibiotika i 2 år. Det er ingen uenighet om at slik behandlingsvarighet ikke skal være noen standard. Det blir nesten parodisk å ta med denne ytterligheten når man skal gi en vurdering av dagens praksis. Vi i NLBF kjenner til konkrete tilfeller der pasienter med sikker disseminert sykdom er behandlet med vanlige penicillin V-tabletter i 2 uker. Dette er ikke anbefalt i noen retningslinjer, men ser ut til å ha kommet inn via de generelle antibiotikaråd fra Antibiotikasenteret for primærmedisin. Vi er også kjent med at det som kan kalles muskuloskeletal borreliose blir behandlet i så kort tid som 2 uker, kanskje til og med med penicillin V. Da vil behandlingssvikt være påregnelig.

En ganske vanlig feilvurdering er at det i tidlig disseminert fase av sykdommen dessverre tas en blodprøve til antistoffundersøkelse som faller negativt ut og at det konkluderes med at Lyme borreliose er utelukket. Selv en så lett tilgjengelig kilde som Norsk legemiddelhåndbok for helsepersonell omtaler sent påviselig antistoffdannelse hos en del pasienter og også manglende funn i prøvene hos noen.

Det som svikter mest i Norge i dag, er forståelse og kompetanse på denne spiroketinfeksjonen som gir så mangeartede utslag. At vi ikke har noen 100 % sikre prøver for alle pasienter, er et biologisk faktum. Det må vi leve med. Problemet er etter min mening ikke to års antibiotikabehandling, men at man har så få leger med god kunnskap om Lyme borreliose.