De ledelsesproblemer som oppleves i sykehusene kan grovt inndeles i to områder, nemlig i det økonomiske og administrative området, og i personalforvaltningsområdet. Det kan være viktig å se nærmere på om det finnes en fellesnevner for de ledere som er mest profilerte, for eksempel hvor de har sin lederutdannelse fra og om det er fra engelskspråklige land. I land som Storbritannia, USA og Australia, er klasseforskjellen mye større enn i Skandinavia, og «businessmodellen» for sykehus er normen. Kan det være slik at lederne ser på ledelsesformer fra disse landene som langt overlegne de som finnes i Skandinavia?
Men hensyn til personalforvaltning synes Spekter å gripe om seg med en uvanlig stor makt, ref. legestreiken. Man får inntrykk av at arbeidsgiver mener det er arbeidsgivers rett å bestemme enerådende i enkelte saker, og legger dermed opp til et konfliktnivå som er uhørt i norsk arbeidsliv. Slik tankegang var vanlig på 1890-tallet, og jeg henviser spesielt til fyrstikkarbeiderstreiken i Kristiania. En grundig gjennomgang av disse to forholdene, kan gi gode opplysninger som kan brukes i den videre diskusjonen.