I Lars Slørdals anmeldelse av Niels C. Geelmuydens bok «Pillebefinnende» bemerkes det at boken «noen ganger» ikke skiller «tilstrekkelig skarpt» mellom det vi vet og det noen tror, og at Geelmuyden «snubler litt» i fakta. Dette mener jeg er en underdrivelse.

Boken er full av sensasjonelle termer, ukritisk kildebruk og beskrivelser som ikke er så opptatt av virkeligheten som den er av en fryktinngytende leseropplevelse.

Slørdal bemerker dette i bokens omtale av paracetamol, protonpumpehemmere og z-hypnotika, mens jeg har dokumentert dette i omtalen av tiazider, ACE-hemmere og legemiddelproblemer blant pasienter på norske sykehjem (1). I kontrast til bokens kritiske omtale av legemidler, serverer Geelmuyden et glansbilde av ikke-medikamentelle tiltak, slik som akupunktur for migrene, hvitløk for hypertensjon eller fjerning av melkeprodukter for barn med AD/HD.

Boken gir berettiget kritikk til bruken av enkelte legemidler (som z-hypnotika) for å ikke angripe årsaken til problemet, men symptomet. Hvordan bokens rosende omtale av kuledyner og plantemedisin er noe mer rettet mot «årsaken» får vi aldri vite. I stedet hevdes det eksempelvis at en urteblanding har lik effekt på en rekke søvnutfall enn zolpidem, men med færre bivirkninger. Problemet er at enkeltstudien det refereres til ikke viser noe signifikante forskjeller i bivirkninger (2). Og hvis en først skal gjengi gruppeforskjeller uten relasjon til statistisk signifikans, så kunne Geelmuyden likeså greit oppgi at zolpidem-gruppen hadde bedre virkning på alle fem søvnutfall utenom en.

Men en balansert fremstilling virker ikke å være hensikten med boken. Det ville for eksempel vært meget relevant og folkeopplysende å omtale effekten av statiner som primærforebyggende og sekundærforebyggende mot hjerte-karsykdom separat. Boken gjengir ikke et slikt skille og kritiserer statiner utelukkende på bruksindikasjonen der evidensgrunnlaget er svakest, samtidig som sjeldne bivirkninger får god plass. Det samme kan påpekes i omtalen av serotoninselektive reopptakshemmere (SSRI), som blir implisert som årsaken i en rekke drapshendelser. Hvis vi skal tro Geelmuyden har «antidepressiva vært involvert i de fleste skolemassakre som har rystet verden de senere tiårene». Og på grunn av sjeldne bivirkninger som hallusinasjon og voldelighet, har vi altså skapt «en million voldelige og hallusinerende mennesker» (kapittel 8).

Jeg tror ikke en leser av denne boken kommer til sin behandler med en kritisk forståelse av legemidlene vi rettmessig bør behandle med mer varsomhet. Snarere tror jeg boken bidrar til folkeforvirring og skaper en unødvendig skepsis mellom pasient og lege.

Litteratur
1. Blomkvist AW. Geelmuydens kritikkbefinnende. Minerva. 05.04.2018
2. Maroo N, Hazra A, Das T. Efficacy and safety of a polyherbal sedative-hypnotic formulation NSF-3 in primary insomnia comparison to zolpidem: A randomized controlled trial. Indian J Pharmacol. 2013 Jan-Feb; 45(1):34-39