Tidsskriftet presenterte nylig en undersøkelse om bruk av retningslinjer i norske sykehus ved behandling av sepsis (1). På lederplass stilte professor Per Olav Vandvik spørsmål ved troverdigheten av Helsedirektoratets retningslinjer for bruk av antibiotika i spesialisthelsetjenesten (2). Han beskrev metodekrav til utformingen og at direktoratet har valgt GRADE-metodikk i utarbeidelse av retningslinjer. Dernest gjorde han rede for at nevnte studie (1) undersøkte bruken av Norsk legemiddelhåndbok sitt kapittel om sepsis (3) som kildegrunnlag i lokale retningslinjer (ikke sepsiskapitlet i Norsk elektronisk legehåndbok som det feilaktig skrives). Helsetilsynet gjennomfører landsomfattende tilsyn med sepsisbehandling i akuttmottak. (http://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/rapporter2018/helsetils...). I kunnskapsgrunnlaget de benytter er det to norske kilder; sepsiskapitlene i retningslinjen for bruk av antibiotika i sykehus og Norsk legemiddelhåndbok (3). Ingen av disse følger GRADE-metodikk. Vandvik benytter så empirisk antibiotikaregime med aminoglykosider som eksempelet på at disse retningslinjene er mangelfulle. Dette regimet brukes i 43 av 48 norske sykehus (1). Vandvik konkluderer med at pasienter som får aminoglykosider mottar behandling som ikke er i tråd med beste kunnskap (2). Kvaliteten på kilden han legger til grunn er kritisert, så sterke forbehold ville vært på sin plass i en leder. Samtidig, nettopp slike stridsspørsmål som bruk av aminoglykosider ved sepsis tilsier at vi må utvikle og oppdatere faglige retningslinjer, som er utviklet med høy kompetanse og tilstrekkelig innsats. Bruken av antibiotika er (spesialist-)helsetjenestens sin aller største utfordring. Det er derfor synd at Vandvik ikke benyttet sjansen til å si noe om at det i dag er risiko for at Helsedirektoratet fjerner seg fra ansvaret sitt for oppfølging og utvikling av de nasjonale antibiotikaretningslinjene til bruk i sykehus. Etter min oppfatning er dette den største saken som burde vært omtalt i den aktuelle lederen. Norsk forening for infeksjonsmedisin har skrevet til Helsedirektoratet og spurt om hvordan det skal utføre dette arbeidet i fremtiden. Det infeksjonsmedisinske miljøet er lite, så det er flere grunner til at det har behov for hjelp fra medarbeidere med høy kompetanse i bruk av metodeverktøyene. Dette arbeidet må direktoratet ha et forpliktende ansvar for over tid. Behovet for retningslinje er der; pasientene med sepsis fyller nå mer enn 3% av all somatisk sengekapasitet i landet vårt til enhver tid (4).

Litteratur
1. Kaspersen ER, Ræder J, Dahl V. Retningslinjer for behandling av sepsis. Tidsskr Nor Legeforen 2018. doi: 10.4045/tidsskr.17.0493
2. Vandvik PO. Har vi troverdige retningslinjer for klinisk praksis i Norge? Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.01023.
3. Skrede S, et al. 2016. *T 1.10 Sepsis. Norsk legemiddelhåndbok (Skjelmerud, T., red.)
4. Knoop ST, Skrede S, Lamgeland N et al. 2017. Epidemiology and impact on all-cause mortality of sepsis in Norwegian hospitals: A national retrospective study. PLoS One. 12(11):e0187990. doi: 10.1371/journal.pone.0187990.