I artikkelen Subjektivitet og sykdom argumenterte jeg for at subjektivitet utvikles i adaptive systemer, og at subjektivitet uttrykker systemets perspektiv på verden. Adaptive systemer er lærende, de har kunnskap, og de er aktører. Immunsystemet er et typisk adaptivt system – det utvikles og responderer på grunnlag av erfaring, og perspektivet på den infeksiøse omverden endres med hver respons. Andre eksempler på adaptive systemer vil være de endokrine og de sentralnervøse systemer, som også utfolder seg basert på erfaring og kontekstforståelse.

Går vi opp ett nivå, til organismen, eller i Melands kontekst – til pasienten, har vi å gjøre med en inkorporert ansamling av adaptive systemer som alle utviser subjektivitet. Disse innvirker på hverandre – både hva angår persepsjon og aksjon. Slik sett blir organismen å anse som et aggregert adaptivt system. Også ansamlinger av organismer i interaksjon – med hverandre og med miljøvariabler, vil kunne betegnes som adaptive systemer. Adaptive systemer kan således identifiseres – om enn ikke avgrenses – på ulike hierarkiske nivåer.

Erfaring og vitenskapsteoretisk argumentasjon har vist at tilgang til de ulike subjektiviteter vanskelig vil kunne vinnes gjennom én enkelt metodologiske tilnærming. Og blant annet derfor anvendes ulike tilnærminger – naturvitenskap, humanistisk vitenskap og samfunnsvitenskap, for å fange og forstå subjektivitetens mange aspekter.

Slik jeg ser det, vil en ensidig positivistisk (les naturvitenskapelig) tilnærming til forklaring av adaptiv atferd bli mindre og mindre valid dess høyere opp i systemhierarkiet man kommer. Og derfor har jeg ingen problemer med å akseptere Melands synspunkter når det gjelder «systemisk helsearbeid generelt». Heller ikke har jeg problemer med å akseptere implikasjonene av at den enkelte er en «moralsk aktør i eget liv».

Melands ansats til teoretisk forklaring forstår jeg derimot ikke. Påstanden om at menneskets biografi og kroppens biomedisinske funksjon «er adskilt, men forenlig som komplementaritet», antyder en ontologisk dualisme som vanskelig lar seg begrunne systemteoretisk. Bedre er det å anse biografi og biomedisinsk funksjon som sammenfallende størrelser, det være seg på cellulært, psykologisk eller sosiologisk nivå. Dette fordi den enkeltes biografi betinger og betinges av de ulike adaptive systemers funksjonelle interaksjoner med seg selv og omgivelsene (1). Biografi og biologi kan ikke adskilles – verken funksjonelt eller analytisk, og nettopp derfor blir det feil dersom subjektiviteten forsøkes utelatt som premiss ved utforsking av adaptive systemer.

Litteratur
1. Ulvestad E. Psychoneuroimmunology: the experiential dimension. Methods Mol Biol 2018; 1781: 37-53.