Var jeg deg, ville jeg innledet slik:
Jeg er turnus lege eller student. Det er mye jeg ikke kan ennå, men min oppgave er å fylle inn alle opplysningen som de andre legene kan komme til å trenge. Siden jeg er ny, er jeg litt redd for å glemme noe, så jeg håper du kan hjelpe meg med å svare på mange spørsmål så godt som mulig. Etterpå vil jeg gjerne høre hvordan du har det, hva du er engstlig for, og lurer på. Det er ikke sikkert jeg kan svare på alt, men jeg skal i alle fall prøve så godt jeg kan og så skriver jeg ned spørsmålene så de ekspertene du møter kan gi deg bedre svar på. Jeg forstår godt at å få en kreftdiagnose er vondt og vanskelig og du har helt sikkert mye du lurer på, jeg føler med deg og dere i den tøffe tiden dere er i akkurat nå. Hilsen Haakon Wiig.
Jeg var pårørende til min kreftsyke kone som døde etter 10 år med kreft. Jeg var med henne 400 dager på sykehus over 10 år og ble en "hablil" sykepleier og "koordinator" for henne. Jeg er veldig takknemelig for all hjelp vi fikk, men forstår godt din situasjon som jeg har møtt mange ganger også på akutten. Å være alene der uten ordentelig oppbakcing og "bare" skulle gjøre enkle oppgaver må være veldig tøft. Så all ære til deg som løfter opp dette.
Vær ærlig og vis empati så "lindrer" du så langt du kan klare med din begrensete autoriasjon og erfaring. Du vil sikkert møte redde og fortvilte personer som føler at du bare "somler bort tiden" med uviktige spørsmål, men ved å forklare først får du empati og da blir kommunikasjonen så mye bedre. Så kan det nok hende du må kalle på anestesi når du ser plagene er store og du er utrygg og bare kan gi 5mg Oxinorm og pasienten trenger mer ekspertise.
Lykke til! Jeg er helt sikker på du blir flink til å kommunisere med din egen tilnærming. Det vil gjøre deg til en mye bedre lege som oppfatter hva som problemene raskere fordi du oppnår bedre dialog. Det vil gi en raskere vei inn til hva pasienten lider av og trenger av medisinske tiltak.