Både retningslinjene i «Trygg på skulder i primærhelsetjenesten» og Helsebibliotekets fagprosedyre poengterer det svake kunnskapsgrunnlaget for veiledet trening ved frossen skulder, mens det i en kommentar synes å argumenteres for nytten av veiledet trening og/ eller øvelsesbehandling. Felles for alle er at de omtaler frossen skulder som en entydig og klinisk veldefinert tilstand, jfr. fagprosedyren: «Frossen skulder gir smerter og stivhet i skulderen med begrenset aktiv og passiv bevegelighet».
Kan det tenkes at diagnostikk av «frossen skulder» basert på kombinasjonen av smerter og redusert skulderbevegelighet noen ganger resulterer i feildiagnostikk eller overdiagnostikk? De diagnostiske kriterier som anvendes ved skulderlidelser, frossen skulder inkludert, varierer studier imellom, og reproduserbarheten av kliniske funn har også vist seg å være lav (1). Kun halvparten av dem med en klinisk basert frossen skulder-diagnose fikk stadfestet lidelsen i en studie basert på artroskopi (2).
Undersøkelse i narkose gir mulighet til å skille mellom bevegelsesinnskrenkning sekundært til kontraktur i glenohumeralleddet og muskulært betinget bevegelsesinnskrenkning. Så langt foreligger kun én publisert studie om dette (3). Hos fem pasienter med diagnosen primær frossen skulder som ble undersøkt i narkose ble det funnet en bedring av passiv bevegelighet på mellom 60% og 223% sammenliknet med våken tilstand. Studien er svært liten og pasientene representerte ikke nødvendigvis flertallet av dem med frossen skulder. Imidlertid underbygger studien at klinisk bevegelighetstesting er beheftet med feilkilder og at redusert skulderbevegelighet hos noen kan skyldes forhold utenfor skulderleddet, inkludert økt muskulær aktivering.
Hos en del pasienter diagnostisert med frossen skulder domineres det kliniske bildet av uforholdsmessig kraftige og dårlig lokaliserte smerter. Det kliniske symptombildet kan da være mer i tråd med et uspesifikt regionalt smertesyndrom. Vedvarende smerter og inaktivitet over tid vil hos disse kunne føre til sekundær tilstivning i glenohumeralleddet og et lignende symptombilde som ved primær frossen skulder. For å forebygge en slik utvikling er det viktig å sikre seg en korrekt diagnose tidlig i forløpet, som dels kan innebære kartlegging av øvrige strukturer enn skulderen, dels kognitive og psykososiale forhold, inkludert fear avoidance og katastrofetenkning (4). En rent somatisk forståelsesmodell vil sjelden føre fram i slike tilfeller.

Litteratur:

1. Schellingerhout JM, Verhagen AP, Thomas S et al. Lack of uniformity in diagnostic labeling of shoulder pain: Time for a different approach. Man Ther 2008; 13: 478–83.
2. Bunker T. Time for a New Name for Frozen Shoulder—Contracture of the Shoulder. Shoulder Elb 2009; 1: 4–9.
3. Hollmann L, Halaki M, Kamper SJ et al. Does muscle guarding play a role in range of motion loss in patients with frozen shoulder? Musculoskelet Sci Pract 2018; 37: 64–8.
4. Martinez-Calderon J, Struyf F, Meeus M et al. The association between pain beliefs and pain intensity and/or disability in people with shoulder pain: A systematic review. Musculoskelet Sci Pract 2018; 37: 29–57.