Mette Kalager har i sitt tilsvar til mitt innlegg beveget seg litt bort fra sitt opprinnelige innlegg. Der skrev hun nemlig at staten skulle kjøpe opp legemiddelfirmaer med kompetanse og patenter. Videre at StatMed skulle levere vaksiner, antibiotika og andre legemidler, og ikke bare produsere generika, men også utvikle nye legemidler.
Av hele mitt hjerte skulle jeg ønske det samme, men jeg er realist. Jeg mener også at prisen på en del nye legemidler har vokst ut av proporsjoner, men det er en helt annen debatt, med andre bakenforliggende mekanismer.
I sitt tilsvar kobler hun meg til argumentene framsatt av LMI, dette er ikke riktig. Statlig involvering i legemiddelindustri er ikke en umulighet. Den franske regjering var i sin tid sterkt involvert i dannelsen av Sanofi, da det franske Sanofi-Pasteur kjøpte opp tyske Hoechst. Dette var for å skape en «motpol» mot den sterke britiske dominans på det europeiske markedet. Og jeg mener selvsagt ikke at man skal la seg stoppe av hva som er vanlig.
I sitt opprinnelige innlegg skrev hun at «priser skulle fastsettes etter behov og samfunnsnytte, og ikke bare etter gevinstmaksimering». Bra tenkt, men da forsvinner mye av profittmarginen hun framhever i sitt tilsvar. Det forenkler ikke den finansielle siden av forslaget.
Kalagers velmente forslag har den mangelen at hun ikke har gitt oss en ide om hva staten skal kjøpe, eller hvordan. I mine øyne må man kjøpe selskaper som har produksjon av legemidler, og kompetanse innenfor legemiddelutvikling. For StatMed må ha produkter å selge, og mange produkter, innenfor mange sykdomsgrupper hvis man skal ha den profittmargin hun forespeiler og samtidig dekke helsevesenets behov. Hun ønsker seg et selskap som er ledende både på generika, nye antibiotika, nye patenterte legemidler, og vaksiner. Dette er så ambisiøst at jeg får ikke tids- og økonomiperspektivet til å stemme. Videre, selv ikke de aller største legemiddelselskaper er hver for seg representert innenfor alle disse områdene, ergo må man gjøre en masse oppkjøp. Jeg ville være takknemlig om Kalager kunne gi leserne mer konkrete og håndfaste forslag, ikke bare velmente ønskemål.
Jeg er ikke nærsynt, men kanskje langsynt.

Olav Flaten