Som lege og mor til et barn som døde av kreft, leser jeg artikkelen om håp - selv når det nesten ikke finnes, med glede. I møte med det høyeste nivå av kreftbehandling for barn i Norge, møtte vi et lavmål på kompetanse om hvordan forholde seg til foreldre og barn som er rammet av alvorlige diagnoser. Vi opplevde ingen forståelse for hvor viktig hver dag er, når man vet at tiden med den du elsker mest, er begrenset. Først ved tilbakeføring til lokalsykehus ble vi møtt med "vi skal gjøre hver dag så bra som mulig, og sørge for så mange bra dager som mulig". Og hverdagene ble bra, utrolig bra. Takket være god mobilisering lokalt, godt samarbeid familie og lokalsykehus imellom, så fikk vår elskede sønn 5 ekstra måneder og vi klarer å leve videre, med gode minner og smil når vi tenker på den siste tiden. Dette er vesentlig for at vi som foreldre og etterlatte skal kunne håndtere sorgen og gå videre i livet sammen og i jobb, som bidragsytere til samfunnet. Vi fikk alle beholde håpet frem til siste dag.