Noen omsorgspersoner vil gjerne realitetsorientere, andre vil fokusere på å trøste. Som det sies over, må begge deler gjøres. Kanskje er ikke teamet rundt pasienten helt enige om når man går fra en fase til en annen. Jeg tror en lege og en sykepleier sammen bør formidle de vanskelige beskjedene og ta samtalene om de avgjørende prioriteringene til den lidende og de pårørende. Så kan alle andre og de fleste andre anledninger brukes til å fokusere på lindring og trøst.

Man kan aldri rydde all usikkerhet av veien – både på grunn av sakens natur, og fordi det ikke alltid er enkelt å forstå hva som foregår. Systemet bør heller ikke «vedta» en eller annen sannhet over hodet på dem det gjelder for å skape «ro». Men jeg mener man kan og bør ha en mer planmessig dialog. Dette for å skape en best mulig omforent situasjonsforståelse, og for å forenkle og tydeliggjøre hvor det er kunnskap, tvil, informere hva som er det «vanlige» og hvilke valgmuligheter som finnes. Det krever at en lege og en sykepleier setter seg ned i 5 minutter, og sparer tid og bekymring i ukevis. Særlig hvis samtalen kommuniseres og dokumenteres i de respektive profesjonenes journaler. Men for mange utøvere vil dessverre en felles formidling være vanskelig å etablere.