Mange tenker at de som sliter med selvmordstanker, nødvendigvis har en psykisk lidelse og må settes i kontakt med psykisk helsevern. Det vil si at hvis man selv, eller noen en kjenner opplever selvmordstanker, så skal man gå til fastlegen og få henvisning til psykolog.
Dette er bra, og kan være en viktig del av det å få ryddet opp i underliggende psykiske belastninger på sikt.
Men hva skjer hvis man sammenstiller denne tenkemåten med artikkelens påstand om at «meningen med livet henger sammen med sosialt felleskap»?
Den første tenkemåten har flere konsekvenser:
1. Den som opplever selvmordstanker må gi opp tanken om å "klare seg selv". Mange opplever at det er "svakt" å be om hjelp og derfor skambelagt. Dette er i seg selv en barriere som nylige kampanjer forsøker å adressere.
2. Den som trenger hjelp må godta å se på seg selv som psykisk syk. For noen som har vansker med dette handler det om stigmaet omkring psykisk helse. For andre handler det om at de ikke anser seg selv som psykisk syke, de sier gjerne at det de trenger er hjelp med gjeld, relasjoner, rusproblem osv. Dermed går de aldri til fastlegen, for de tenker at verken fastlegen eller psykisk helsevern kan hjelpe dem.
3. Den som trenger hjelp må ofte vente en del før de får psykolog. I mellomtiden kan de og deres pårørende oppleve enorme vansker om følelser av smerte og utilstrekkelighet. Noen tar sine egne liv før de når frem til hjelp.
4. Systemet blir i mange tilfeller overveldet av etterspørsel, vi hører om ventetider på 18 måneder i noen deler av landet. Se tilbake på nummer 3 ovenfor.
5. De som søker hjelp kan få beskjed, når de kommer fremst i køen at "de ikke er syke nok". Dette kommer gjerne av at psykologer og psykiatere er parat til å hjelpe med psykologiske og psykiatriske problemer, og ikke med livskriser som kan komme av andre årsaker, som er listet ovenfor.
Vi i Stiftelsen ELPIS Selvmordsforebygging arbeider for at ingen skal stå alene med selvmordstanker. Vi arbeider mot det målet ved å utvikle verktøy både for de som sliter og deres pårørende. Vi vet at selvmordstanker kommer og går, og at mennesker kan hjelpes gjennom kriser. Vi vet at det ofte er gjennom dype, meningsfylte relasjoner at mennesker som sliter finner styrke og ønske om å leve videre. Vi vet at man ikke nødvendigvis finner slik relasjoner i kontakt med psykisk helsevern.
Vi arbeider for at selvmordstanker skal forstås som et dypt menneskelig problem som kan hende oss alle, når den enkeltes utfordringen overgår den enkeltes mestringsevne. Vi tenker altså at mening med livet ikke kan finnes uten gjennom sosialt felleskap.