Jeg setter pris på at Helge Waal har anmeldt boken min, «Ulovlig Medisin», i Tidsskriftet, men jeg kjenner meg ikke igjen i enkelte av påstandene.

Boken omhandler rusgivende stoffer generelt og den historiske og nåværende medisinske bruken av cannabis, MDMA, psykedelika og ketamin, hovedsakelig i form av kliniske studier utført de siste 20 årene (1). Waal hevder feilaktig at jeg mener MDMA bør brukes «langt mer i behandling». Selv om MDMA i kombinasjon med psykoterapi i flere fase-2 studier har vist lovende terapeutisk effekt mot PTSD, er ikke MDMA godkjent som legemiddel (2). «Disse funnene er lovende, men det trengs mer forskning og erfaring før vi kan si noe sikkert», skriver jeg på side 244 i boken (1). Boken konkluderer med at mer forskning må til før behandlingen kan tilbys utenfor eksperimentelle rammer. (Helt nylig ble for øvrig den første fase-3 studien av MDMA-assistert psykoterapi publisert i Nature (3)).

Waal hevder teksten gir en «sterk overbevisning om gunstige effekter». Budskapet i boken er at de omtalte stoffene er potente psykoaktive stoffer med potensiale til å gjøre både skade og nytte. Teksten formidler hvordan farlige rusmidler også kan være nyttige legemidler, slik som eksempelvis morfin, ved å vektlegge at det er hvordan stoffene brukes i ulike sammenhenger som er avgjørende for konsekvensene av å bruke dem. Boken gir ikke forrang til gunstige effekter, men påpeker at ulike effekter – skadelige så vel som gunstige – er en kombinasjonseffekt av dose, inntaksmåte, individuelle forskjeller, og omstendighetene og omgivelsene ved bruk.

Det blir for enkelt når Waal hevder at jeg mener de terapeutiske effektene som er vist med psykedeliske stoffer, ketamin og MDMA er resultatet av «utvidet bevissthet og større åpenhet». Forskningen har vist at fenomenologiske aspekter ved den psykedeliske opplevelsen kan predikere behandlingseffekt og at MDMA og psykedelika i terapi kan gi varige personlighetsendringer som har relevans for de varige terapeutiske effektene som er dokumentert. Boken konkluderer ikke med noe forklaring, men omtaler de hypotesene og teoriene som er fremmet i litteraturen av fageksperter (4-6). I den grad Waal synes det er «vanskelig» å følge boken her, er det altså denne litteraturen han har vansker med.

Litteratur:

1. Blomkvist AW. Ulovlig Medisin. Frisk forlag, 2020.
2. Mithoefer MC et al. MDMA-assisted psychotherapy for treatment of PTSD: study design and rationale for phase 3 trials based on pooled analysis of six phase 2 randomized controlled trials. Psychopharmacology (Berl). 2019;236(9):2735–45.
3. Mitchell JM et al. MDMA-assisted therapy for severe PTSD: a randomized, double-blind, placebo-controlled phase 3 study. Nat Med (2021).
4. Barrett FS et al. Classic Hallucinogens and Mystical Experiences: Phenomenology and Neural Correlates. Curr Top Behav Neurosci. 2018;36:393–430.
5. Nichols DE et al. Psychedelics as Medicines: An Emerging New Paradigm. Clin Pharmacol Ther. 2017;101(2):209–19.
6. Wagner MT et al. Therapeutic effect of increased openness: Investigating mechanism of action in MDMA-assisted psychotherapy. J Psychopharmacol. 2017;31(8):967-74.