Hei Erland,
Jeg var litt forbauset når jeg leste artikkelen. Jeg kommer fra et land midt i Europa som er kjent for konvensjoner og formell stivhet - ikke så mye som i Frankrike men der man også skiller mellom du og De, holder dørene åpne når en kvinne følger, hilser med god morgen eller god dag ved møte eller på gangen, håndhilser (ikke når man ikke liker den man møter). Sikkert har disse vanene gått ned der også. Bl.a. ligner dress-koden den vi har i Norge: uformelt. Noen oppfatter det som kulturell nedgang mens andre er helt fornøyd.

Jeg har akkurat fylt 66 år og er da i en annen generasjon som du. Jeg har nå vært overlege i Norge i 7 år men har en mer enn 45 års erfaring med omgangsformer fra Sverige der det begynte med omstilling fra "Ni" til "du" under slutten av 60-talet. Gamle damer klaget da over uhøfligheten av ung folk som ikke lengre sa hos bakeren: "Vil frøken (sic!) Lundquist være så snill å gi meg tre kanelbuller?" (Dette naturligvis i det andre idiomet).

Når jeg reiste til Oslo i august 1970 (og ikke fikk hotellrom pga. fotballkamp mellom Norge og Sverige slik at jeg og venninna mi overnattet i Slottsparken) var det annerledes Da var det "De" og ikke "du" og tjenestemannen bak vinduet ved Oslo jernbanestasjon tenkte vel "fy" når jeg (helt uvitende) spurte etter billett til Halden (som jeg ikke fikk pga. klokken var 15). Da var det to erfaringer fra Norge: det var kaldt i august og det fantes verken overnattingssteder eller gode veier ut av landet i helgen. Jeg hadde ønsket at vi hadde fått en varm plass ved jernbanestasjonen. Men vi ble jaget ut av den fordi den ble stengt klokken åtte. Da var det ikke varmt - verken helt konkret sett i nærheten av kongens bolig men ikke heller i overført mening.

Nei, unnskyld meg, det skal ikke være en vits, men vi må vel begripe at det er en kulturell vandel som finnes sted. Og da er det en stor byggeplass. Over kommunikasjon kan strides. Over konvensjoner også.

Da liker jeg mer det nåværende språket. Det familiære "du" (skal) uttrykke(r) nærhet og tillitt mens "De" kommer fra tider med politisk aktiv adel og betyr avstand og kulde, kan være grunnet enten frukt og redsel eller en viss distanse og overlegenhetsfølelse. Det som er merkelig er at samtidig med den minskende avstand i språklig kommunikasjon så ble den kroppslige distansen større. Kanskje det kan tolkes som anglisisme der folk går angivelig rundt og hilser på en med hendene i lomma mens folk fra Syden er i ferd til å kvele en med omfavnelse. Det siste kom opp geografisk sett de siste årene og er nå den vanlige måten blant vanlige venner - heldigvis ikke blant alle folk. Da må det utdeles deodorant på blåresept.

Men det finnes andre ting også. For det ene er vi lege og skal "behandle" pasientene. Vi skal ikke blande å "behandle" med å "håndhilse" Vi kan jo ikke vaske hendene så ofte som det trenges ved en visitt med over 20 pasienter. Vi vet at hendene har betraktelig mer bakterier på samme overflate som et toalettsete. Dersom jeg kan slippe å håndhilse så er jeg glad - trass at jeg er en mellomeuropeisk psykiater. Å ikke håndhilse kan forklares til de fleste pasientene.

Det siste gjelder etternavn. Da er jeg på din side. Totalt. Jeg tenker at det er ugreit dersom den andre ikke vet hvem jeg er. Det er ikke bare høflighet, det kan nevnes også helt praktiske og juridiske grunner for dette. En kan ikke inngå en avtale uten at en er kjent til den andre. Selv hestehandleren på middelalderens marked visste hvem de kjøpte merren fra. Da var de få. Men ved i dagens sjukehus så er det mye folk i hvite klær eller i hverdags klær man må forholde seg til. I tillegg finnes det tusenvis av samme navn i Norge. Når jeg kom hit så var jeg skrekkslagen over hvor mange som hadde felles for-, mellom- og etternavn. Det finnes mange på kontinentet med samme navn også. Heldigvis har jeg for min del ikke felles navn med noen i det hele tysktalende utlandet som er ca. 120 millioner. Det finnes kun to andre med doktorgrad og en professor med samme for- og etternavn, men ingen med samme mellomnavn.

Tenker at det er viktig at folk vet som står fremfor en og da er det det minste at de kjenner det hele navnet. Anonymitet finnes ikke fra pasienten sin side - hvorfor vil legen da skjule seg? Vi snakker mye om åpenhet (og helhet) i Norge. Men finnes da dette i det virkelige livet? Dersom det blir en rettsak: hvem var da behandleren? Avdelingen hadde flere leger med samme fornavn i følge.

Men det er ikke bare fornavnet som brukes i direkte legekontakt. Det kan ofte være kun etternavnet som ved calling på venterommet, ikke i kombinasjon med "herr" eller "fru" som er litt uvanlig utenfor Norge.

Etter at man har blitt kjent med hverandre, så kan man komme overens til å bruke fornavnet, etternavnet, etternavnet med doktorgrad eller kun "doktor" (som i USA) eller hva som helst. Jeg for min del har opplevd en rekke forskjellige kulturer og omstillinger - og jeg lever ennå.