Takk for en elegant og velformulert lederartikkel i Tidsskriftet nr. 19/2012. Jeg er helt enig i konklusjonen. Det første møte mellom mennesker kan være avgjørende for senere tillit og respekt, uavhengig av rolle. Historien om Sigvald gir for meg en overbevisende demonstrasjon av hva det betydde for pasienten at studenten presenterte seg med fullt navn. Jeg tolker pasientens reaksjon som respons på at han ble møtt som likeverdig, noe som igjen utløste hans ønske om å bli tiltalt som Sigvald heretter. Ingen kan vite hva Sigvald ville følt uten den formaliserte innledningen. Neppe en følelse av likeverdighet.

Jeg minnes selv et eksempel da et nært familiemedlem møtte til undersøkelse hos en kvinnelig svensk overlegevikar, som umiddelbart tiltalte henne ved fornavn, noe pasienten oppfattet som nedlatende. Den svenske kollegaen kan kanskje unnskyldes grunnet svenske tradisjoner, som kanskje hadde gått for langt som reaksjon på arven etter et sterkt klassedelt samfunn. Mitt første møte med svensk helsevesen, var i 1975 da jeg vikarierte i Skjellefteå som t.f.klinikchef på en stor medicinklinik. Hele personalet tiltalte meg med mitt fornavn. Dette ble en udelt positiv opplevelse for meg. Det første jeg gjorde da jeg kom tilbake til egen avdeling, var å oppfordre mine medarbeidere til å gjøre det samme. For de noe eldre var det en barriere - tittel og navn hørte for dem til mitt image.

Mye kan sies om denne sammensatte problemstillingen. Det er prisverdig at studentundervisningen tar dette på alvor, og lederartikkelen vil forhåpentlig føre til at alle som befinner seg i en maktposisjon, slik leger er i forhold til sine pasienter, er seg bevisst hvor sårende og nedverdigende pasienten kan føle det, om første møtets valg av tiltaleform ikke er tilpasset pasientens bakgrunn. Når Sigvald ga sin tillatelse, markerte han sin likeverdighet og kunne se seg som den generøse part. Anbefalingen om bruk av hele navnet i første møtet står derfor fjellstøtt!