Magnussen ber i sitt første spørsmål til redaktøren om belegg for at mål- og resultatstyring, som Stortinget har opphøyet til overordnet styringsfilosofi i staten, tilsier at "bunnlinjen er viktigst" og at "effektivitet er det mest sentrale i lege-pasientforholdet".

Selvfølgelig finnes ikke slike imperative uttalelser i vedtakene eller i politiske retorikk. Men mål- og resultatstyring som ledelsesfilosofi og metode tar altså utgangspunkt i det finansielle eierperspektivet, er designet for kostnadskontroll, og søker å optimalisere produktivitet ved å internalisere den konkurranseorienterte markedsdynamikken som styringsverktøy. Insentivsystemene i mål- og resultatstyrte virksomheter er følgelig egoistiske og materialistiske. Dette skal automatisk gi "mer helse for hver krone" uten at ledelsen behøver å vite hva det innebærer. Erfaringen viser imidlertid at denne ledelsesfilosofien leder til triksing med tall og sjonglering med diagnoser, og at økonomiske hensyn overstyrer faglige vurderinger. Det finansielle eierperspektivets mål- og resultatstyring stimulerer generelt sett en adferd som er i konflikt med prinsippene for god kvalitetsledelse.

For mål- og resultatstyring som ledelsesfilosofi er altså "bunnlinjen viktigst" og " effektivitet det mest sentrale i lege-pasientforholdet", slik det er i de industrielle sammenhengene denne ledelsesfilosofien er hentet fra. Å benekte dette er kunnskapsløst. Redaktøren har sine ord i behold.

Magnussens to øvrige spørsmål oppfatter jeg som lite elegante fornærmelser av leseren som ikke fortjener ytterligere kommentar.