Vaaler og Fasmer (1) har en interessant gjennomgang av effekt og bivirkninger av antidepressiva i Tidsskriftet nr. 4, 2013. De peker på at nye metaanalyser korrigert for seleksjonsskjevhet har vist mindre effekt enn tidligere antatt. De refererer to metaanalyser som viser at effekten hovedsakelig gjelder alvorlig depresjon, mens det er liten eller ingen effekt på lett og moderat depresjon. Men de nevner ikke den tredje metaanalysen, som viste klinisk relevant effekt ved alle grader av depresjon (2). De nevner heller ikke den første forskningssyntesen av antidepressiva med komplette longitudinelle data på individnivå (3,4). Den inkluderte alle sammenlignbare publiserte og upubliserte 6-ukers randomiserte, kontrollerte studier av fluoksetin og venlafaksin med minst 30 pasienter. Bare tre studier med fluoksetin måtte ekskluderes. Studiene med fluoksetin var 12 voksen-, 4 geriatri- og 3 ungdomsstudier med totalt 4303 pasienter og 21793 depresjonsmålinger, med venlafaksin 21 voksenstudier med 2421 pasienter og 10634 målinger. Effekten var bedre enn i metaanalysene og uavhengig av alvorlighetsgraden (3). Den gjennomsnittlige forskjellen hos voksne i respons mellom medikament og placebo var i overkant av 20 %. Fra et folkehelseperspektiv karakteriserte forfatterne dette som en enorm forskjell, som tilsa at for hver femte pasient ville ytterligere én pasient behandlet med aktiv medisin respondere. For ungdom var forskjellen enda større, 24 %, fordi placeboresponsen var lav. Hos geriatriske pasienter var imidlertid forskjellen bare 10 %. „Results of this study raise serious questions regarding the results of meta-analyses that are now so prevalent in guiding medical decisions“, skriver forfatterne (3). Metaanalyser er observasjonsstudier av studier, og fordelene ved randomisering går derved tapt. Også studien av Gibbons et al (3,4) er blitt kritisert (5,6), men kritikken er solid imøtegått (7,8).
Vaaler og Fasmer referer en oversiktsartikkel som viste at risiko for suicid ved behandling med antidepressiva er 2-3 ganger høyere enn med placebo. Gibbons et al. (4) fant derimot i sin forskningssyntese at fluoksetin og venlafaksin reduserte suicidaltanker og -atferd hos voksne og geriatriske pasienter parallelt med reduksjon av depressive symptomer, mens det ikke sås noen endring hos ungdom. Når det skjer suicid under behandling skyldes det neppe antidepressiva, men at litium, ECT og atypiske antipsykotika ikke også er brukt, og eventuelt at man ikke har klart å hjelpe pasienten med å stoppe et farlig alkoholforbruk. Det er viktigere å evaluere vår egen praksis på disse områdene enn å fokusere på mulig overforbruk av antidepressiva.

Litteratur
1. Vaaler AE, Fasmer OB. Antidepressive legemidler - klinisk praksis må endres. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 428-30.
2. Melander H, Salmonsen T, Abadie, E van Zwieten-Boot B. A regulatory Apologia - A review of placebo-controlled studies in regulatory submissions of new-generation antidepressants. European Neuropsychopharmacol 2008; 18: 623-7.
3. Gibbons RD, Hur K, Brown CH et al. Benefits from antidepressants. Synthesis of 6-weeks patient-level outcomes from double-blind placebo-controlled randomized trials of fluoxethine and venlafaxine. Arch Gen Psychiatry 2012; 69: 572-9.
4. Gibbons RD, Brown CH, Hur K et al. Suicidal thoughts and behavior with antidepressant treatment. Reanalysis of the randomized placebo-controlled studies of fluoxethine and venlafaxine. Arch Gen Psychiatry 2012; 69: 572-9.
5. Spielmans GI, Jureidini J, Healy D, Purssey R. Inappropriate data and measures lead to questionable conclusions. JAMA Psychiatry 2013; 70: 121-2.
6. Carroll BJ. Suicide risk and efficacy of antidepressant drugs. JAMA Psychiatry 2013; 70:123-4.
7. Gibbons RD, Brown CH, Hur K et al. In reply. JAMA Psychiatry 2013; 70:122-3, 124-5.