Forfatterne påpeker helt sentrale og viktige problemer angående legevaktlegers deltagelse ved prehospitale akuttmedisinske hendelser. Legevaktlegene hadde totalt en lav frekvens av deltagelse i akuttmedisinske hendelser utenfor sykehus, men med store forskjeller mellom legevaktdistriktene. Data viste at legevaktlegene kun var involvert i 19 % av de akutte responsene, enten ved utrykning eller via telefonkonferanse.
Det vises til en studie utført av Zakariassen & Hunskår (2010) der den totale involveringen for legevaktlegen skal ha vært 42 %. Vi vil gjerne presisere at den totale involveringen av legevaktleger med data fra 2007 var omtrent 23 %, kun for utrykninger og konferanse over telefon eller radio (N= 5 105 akuttmedisinske situasjoner). Altså tilnærmet likt tallet presentert fra Sør-Trøndelag.
Skal legevaktlegene ha anledning til å delta i prehospitale akuttmedisinske hendelser må de alarmeres av AMK. I studien fra 2007 ble legevaktlegene alarmert i omtrent halvparten av tilfellene ved rød respons, ikke i 100 % som ville vært riktig i henhold til Forskrift om krav til akuttmedisinske tjenester utenfor sykehus og i henhold til anbefaling gitt i Norsk indeks for medisinsk nødhjelp. I studien fra 2007 rykket legevaktlegene ut i 42 % av tilfellene og konfererte med ambulansepersonellet i 14 %, når de var alarmert av AMK. Når legevaktlegen ble alarmert var involveringen dermed på 56 % etter samme kriterier som presentert i kommentarartikkelen. I 53 % av tilfellene var legevaktlegen ukjent med at det var en akuttmedisinsk situasjon i legevaktdistriktet. Da kunne de heller ikke rykke ut. Hvor stor alarmeringsfrekvens det er av legevaktleger ved AMK-sentralen i Sør-Trøndelag fremkommer ikke i kommentarartikkelen, men det er grunn til å tro at den reelle involveringen av legevaktleger er høyere enn 19 %.
Blir legevaktlegene i fremtiden alarmert sammen med ambulansepersonellet på alle akutte hendelser, er det ikke sikkert at andelen utrykninger for legevaktlegene vil øke. Derimot vil antall pasienter de rykker ut til definitivt øke. Vi vet for lite om årsakene til valgene som blir gjort blant legevaktlegene etter mottatt alarm. Hva var årsaken til at legevaktlegen valgte å rykke ut på akkurat denne alarmen? Eller motsatt, hvilke mekanismer medfører at legevaktlegen ikke rykker ut?
Uansett så er problemstillingen som beskrives av Kindt, Momyr, Sundland og Gisvold høyst relevant og vi er enig i at legevaktene bør bemannes bedre og organiseres på en annen måte. Det er altså kommunene som må få klarere krav til hvordan legevaktene bør organiseres. Samtidig må helseforetakenes AMK-sentraler flere steder i landet innskjerpe rutinene for å alarmere legevaktlegene.