Selvsagt er helsetjenesten ikke politisk nøytral. Kan noen mene det? Men jeg - og mange med meg - mener at det trengs en ny helsepolitikk. Charlotte Haugs artikkel illustrerer fint hvorfor vi etterlyser ny politisk tenkning. Etter hennes mening er ikke helsetjenesten spesiell, men helsetjenestemarkedet er spesielt fordi det fungerer dårlig. Det er et ganske dårlig utgangspunkt for en god helsepolitikk, etter min mening.
Hennes artikkel bygger på en grunnleggende misforståelse av hva et marked er. Forutsetning for at man kan snakke om marked, er at det finnes ikke bare flere etterspørrere, men at det finnes flere tilbydere. Et monopol er ikke et marked, og markedsmekanismer fungerer ikke i monopolet. Den norske helsetjenesten er tilnærmet monopolorganisert og langt på vei monopolfinansiert. Og takk og pris for det! Det var et politisk valg i sin tid at alle i Norge skulle dekkes av syketrygden (1956) og at den dekningen omfatter legehjelp og kur og pleie i sykehus (og mye annet). Alle betaler gjennom direkte og indirekte skatter sin del av utgiftene til syketrygd, og når man trenger visse tjenester, skal man betale en liten andel av kostnadene gjennom obligatoriske egenandeler. Det er altså ikke milde gaver fra en eller annen "stat" som finansierer helsetjenesten, og det er ikke noen markedsplass for helsetjenester. De få tilbyderne som finnes utenfor den offentlige helsetjenesten, er ikke mange nok eller store nok til å skape noe marked. Det er også et politisk valg.
Inntil fremveksten av det helt private markedet for legespesialister, spesialister i klinisk psykologer og fysioterapeuter som ble skapt da man i 1992 fratok fremtidige privatpraktiserende rett til trygderefusjon uten driftsavtale, var også det virkelig private innslaget i helsetjenesten forsvinnende lite. Det betyr ikke at det ikke fantes mange privatpraktiserende leger og fysioterapeuter og psykologer, men de var en del av den offentlige helsetjenesten fordi pasientene fikk tjenestene gjennom syketrygd og egenandel. Det var et politisk valg å gjøre refusjonsretten avhengig av driftsavtale, med andre ord å å skape mer markedslignende forhold der befolkningsgrunnlaget var stort nok for de private tilbydere som da kom. Det var likeledes et politisk valg i 1997 å frata også dem med egen praksis fra før 1992 retten til refusjon uten driftsavtale. Det er politiske valg som styrer antallet driftsavtaler og derved opprettholder og til og med øker den helt private delen av helsetjenesten. Driftsavtalene er diskriminerende, rettslig uklare og fremmer det private markedet for noen helsetjenester. Det er et politisk valg å opprettholde systemet.
Flere andre politiske valg har bidratt til å styrke misoppfatningen om at helsetjenester trives i et marked hvis bare markedet fungerer. Organisasjonsmodeller som bygger på forretningsmessige prinsipper trekker både tanke og handling i den retning. Alle kan se at det ikke er heldig.
Man kan oppfatte Charlotte Haug dithen at hun tror Helsetjenesteaksjonen mener alt vil ordne seg bare bevilgningene blir store nok. Det mener hun sikkert ikke, ingen er vel så naive at de tror det. En annen sak er at det nå er grundig påvist at vi ikke har verdens dyreste helsevesen, og at bevilgningene virkelig er i minste laget. Det trengs mer penger, og ikke minst, de pengene som brukes, må brukes bedre. Fra mitt ståsted som pasient er mye av pengebruken i helsetjenesten ubegripelig. Men det får vi ta en annen gang.
Til slutt: Det er ingen motsetning mellom å ønske kontroll med utgifter og å mene at markedsmodellen ikke fungerer for helsetjenesten, i hvert fall ikke for en slik helsetjeneste jeg antar de fleste av oss vil ha: en offentlig finansiert helsetjeneste som gir alle pasienter nødvendig helsehjelp av utmerket kvalitet i riktig omfang til rett tid.
Jeg må si som min gamle far, som i sin tid var en vel ansett og smart markedsøkonom: den som mener at helsetjenester skal lønne seg, og vil drive helsevesenet som en produksjonsbedrift, har virkelig ikke forstått hva det handler om.