Spørsmål om legepersonlighet er mer kompleks, men artikkelen fokuserer noen av viktigste aspekter som systemlojalitet, flinkhet, supertilpasningsdyktighet. Det står også fare for å få depresjon, tomhetsfølelse og tilværelsens meningsløshet hvis man ikke gjenkjenner krav for å balansere flinkhet med andre livs utfordringer.

Andre fagprofiler som jobber i helsevesenet har mye til felles. Kanskje det å gi hjelp/omsorg til andre står sentralt?

Jeg hadde bevist om grenser som legejobb/posisjon inneholder, men det var lite tid for aktiviteter som kunne ev. balansere. Kortere arbeidstid? Kortere opptjeningstid? Begge deler? Det er sikkert profesjonell deformasjon å tenke om tiltak umiddelbart med satt problemstilling.