Hem og Stubhaug har i Tidsskriftets julenummer en meget lesverdig artikkel om Jacob Aalls sykdom og død (1). Hos Aall ble det ved obduksjonen funnet en stor blærestein, og forfatterne gir en oversikt over behandlingen av blærestein de siste to-tre hundre år. De refererer til Wisbechs artikkel i Eyr i 1827 (2) og angir at dette er «den første beretningen om steinoperasjon i Norge». Det kan godt være riktig, men den aller første beretning om en slik operasjon fra vårt kulturområde er faktisk ganske mye eldre. En gang mellom 1200 og 1213 foretok legen Hrafn Sveinbjarnarson en slik operasjon med perineal tilgang på Island. Hrafn er den eneste legen i norrøn tid som fikk sin egen saga. Sagaen finnes i to versjoner og noen bruddstykker (3). Her finnes fem sykehistorier med beskrivelse av Hrafns behandling. En av sykehistoriene omhandler en mann med blærestein. Sagaen er dessverre ikke oversatt fra norrønt, så her må leserne nøye seg med min oversettelse (4, 5):
«I Hrafns område bodde en mann som het Martein. Sønnen hans hadde steinsott slik at vannet ikke kunne passere. Steinen var falt ned i blærehalsen hans. Hrafn undersøkte ham lenge og vel og lettet plagene hans på mange slags vis. Men etter en stund ble han verre, han hovnet opp og skrek som en okse. Da hentet Hrafn prestene og de klokeste menn i sitt hushold. Han spurte dem om hva de trodde ville hende med denne mannen på grunn av hans sykdom. De svarte at han sikkert ville dø om ingenting ble gjort. Da svarte Hrafn at han ville handle på deres råd og med Guds hjelp. Han undersøkte den syke mannen og kjente steinen i blæra hans. Han presset steinen ned i lemmet hans så langt han kunne og bandt med en hårtråd ovenfor så den ikke skulle gli tilbake. Med en annen tråd bandt han også foran steinen. Han ba alle tilstede synge fem Pater Noster før han begynte inngrepet. Da de hadde gjort det, skar han et lengdesnitt med kniv og tok bort steinen. Etter det forbandt han såret med salve. Det grodde slik at mannen ble helt frisk.»
Man kan si at Hrafns resultat var langt bedre en Wisbechs som hverken fikk ut steinen eller kunne hindre at pasienten døde en uke etter inngrepet. På Hrafns tid måtte et slikt inngrep fullt ut kunne måle seg med transplantasjonskirurgiens tekniske eleganse i våre tider. Man kan undres på hvor Hrafn hadde lært å utføre et så komplisert kirurgisk inngrep. Vi vet at han foretok en dannelsesreise rundt i Europa på den tid da «Sverrir kongr firer Noregi» dvs før 1202. Han besøkte Roma, og i en av versjonene av sagaen står at reiste «sudr om Romi». Han var lege i en velkjent legefamilie, og vi kan bare gjette på at han besøkte Salerno, den eneste akademiske legeskole på den tid og som definitivt lå syd for Roma. Enda mer sannsynlig blir dette, hvis vi siterer den mest brukte kirurgiske lærebok i Salerno, Liber pantegni. Her beskrives åpen blæresteinsekstraksjon på denne måte:
«At si lapidus parvus fuerit et in virgam ceciderit, ligetur virga a parte inferiori, et si non possit conducendo foras extrahi, icterum a superiori parte ligabitur et in medio cum ferro incide et lapidem extrahes».
Selv en nåtidig lege med minimale latinkunnskaper vil se at Constantinus Africanus beskrivelse av inngrepet stemmer svært godt med sagaforfatterens. All ære til Wisbech og hans heroiske inngrep, men han er altså 600 år etter kollega Hrafn Sveinbjarnarson på Island.
Litteratur
1. Hem E, Stubhaug A. Jacob Aals sykdom og død. Tidsskr Nor Legeforen 2013; 133: 2508-12.
2. Wisbech C. En Steenoperation foretagen efter Langenbecks Methode. Eyr 1827; 2: 116-20.
3. Tjomsland A. The saga of Hrafn Sveinbjarnarson. Islandica XXXV. Cornell University Press. New York 1951.
4. Stien R. Neurology in the Nordic Sagas. In Rose, FC (ed): Neurology in the Arts. Painting. Music. Literature; Chapter 22: 389-99. Imperial College Press. London 2004.
5. Stien R. Leger I sagatid. I Dietrichs E, Stien R (eds): Hjernen og kunsten; Kapittel 19: 155-60. Ortiz forlag. Oslo 2005.