Når dette leses, er vi forhåpentlig på vei inn i sommerstillheten etter et usedvanlig travelt halvår. De erfaringene
vi aller kjenner fra helsevesenet, har gjenspeilet seg i helsepolitikken. Sakene har stått i kø og det har vært
nødvendig med streng prioritering. Selv om mye er gjort, har alle de ugjorte ting ligget der. Vi har hatt følelsen av
at tempoet i prosessen har gått utover kvaliteten. Kjenner noen seg igjen?
Ikke bare Legeforeningen sentralt har vært engasjert, medlemmene har også vist sterkt engasjement. Vi har mottatt
mange brev fra enkeltmedlemmer og fra grupperinger. Brevene har på en god måte dokumentert hvilket mangfold av
interesser som finnes blant våre medlemmer. De synspunktene som har fremkommet gjennom brevene, er tatt med i
prosessen. Mange vil nok likevel føle at deres argumenter ikke har fått gjennomslag. Slik må det være i en stor
organisasjon hvor man både skal ivareta gruppens interesser og den enkeltes interesser. Det er likevel viktig at
medlemmenes synspunkter blir gjort til kjenne ved direkte kontakt, eller som vi også har sett mye av i vår, gjennom
avisinnlegg. Brevene leses med interesse, men jeg må be om forståelse for at ikke alle brev kan besvares personlig.
De politiske saker som så langt har fått sin avklaring i Stortinget, har i hovedtrekk falt ut på en
tilfredsstillende måte, både for pasientene og legene. Det er imidlertid ingen grunn til å lene seg tilbake i stolen.
Offensivt politisk arbeid må fortsette på alle nivåer hvis vi skal nå våre mål. Noe av arbeidet vil fortsatt skje
sentralt, mens andre oppgaver nå må løses i fylkene, kommunene og på den enkelte arbeidsplass. Det kan ikke
understrekes sterkt nok hvor viktig et godt tillitsvalgtapparat er også for det politiske arbeid.
Årets lønnsoppgjør, som er et mellomoppgjør, har gitt et resultat som prinsipielt er i tråd med de ønsker vi hadde.
Et stort overheng medfører at det som er til fordeling i år, blir begrenset. I kommunesektoren er det imidlertid en
ikke ubetydelig pott som skal fordeles i lokale forhandlinger i løpet av høsten. Et av ankepunktene mot fjorårets
oppgjør var at det ikke var tilstrekkelige midler til å løfte de unormerte stillingene våre. Også årets lokale
forhandlinger bør derfor fra vår side i hovedsak rettes inn mot avdelingsoverleger, seksjonsoverleger og
kommuneoverleger/kommunelege I. Legeforeningens utmelding av AF har ingen innflytelse på vår rett til å delta i lokale
forhandlinger i kommunesektoren.
I statssektoren er det satt av midler både til sentrale justeringer og lokale forhandlinger. I dette området er
forhandlingsretten knyttet til hovedsammenslutningene. Vi kan derfor ikke sette frem krav. Arbeidsgiverne må likevel
gjøres kjent med hvilke behov og prioriteringer Legeforeningens medlemmer har. Arbeidsgiveren må kjenne sitt ansvar for
alle ansatte, også de som er utenfor en hovedsammenslutning. Vi må derfor forvente at det blir gitt tilbud til våre
medlemmer i de lokale forhandlingene.
Også forhandlingene om normaltariffen er blitt avsluttet, på overtid. Resultatet ble slik at vi kunne akseptere det,
selv om man selvfølgelig kunne ønsket mer. Det viktigste er imidlertid at vi har fått reelle forhandlinger basert på de
tradisjonelle prinsipper.
I Oslo kommune har Legeforeningen som kjent hatt en konflikt av prinsipiell viktighet. Det er uakseptabelt for en
fagforening ikke å få ivareta medlemmenes interesser gjennom kollektive avtaler. Våre medlemmer i Oslo viste i praksis
at samhold gir styrke. Vi har oppnådd å komme til forhandlingsbordet. Alle parter vil vinne på at vi kommer frem til en
forståelse med kommunen.
Jeg vil benytte denne anledningen til å takke alle medlemmer, og spesielt de tillitsvalgte, for stort engasjement i
det halvåret som ligger bak oss. Vi får nå bruke sommeren til å samle krefter til nye tak.
God sommer!
Hans Petter Aarseth
president
