Nysgjerrighet eller nytte?
Historisk har Norge sterke tradisjoner for utvandring, mens innvandring fortsatt er nytt for oss. I perioden
1846-1930 utvandret omkring 850000 mennesker fra Norge til Nord-Amerika, og helt frem til 1960 utvandret mer enn 2000
mennesker årlig (1). Først etter 1970 begynte Norge langsomt å utvikle seg mot et fleretnisk samfunn, men fortsatt er
det bare omkring 3% av befolkningen som utgjøres av innvandrere. Trass i at den norske psykiateren Ørnulv Ødegaard var
en av pionerene innen forskning om migrasjon og helse (2), har vi i Norge i dag begrenset forskningsbasert kunnskap om
dette (3). Men det er klare tegn til at dette endrer seg.
Hvorfor forske på innvandrere og helse?
Det finnes en rekke gode begrunnelser for forskning om innvandrere og helse (4). For det første kan slik forskning
bidra til å gi svar på spørsmål om samspillet mellom genetiske og miljøbetingede årsaker til sykdom. For det andre kan
den bidra til arbeidet for sosial rettferdighet og likhet for alle grupper i samfunnet. For det tredje kan sykdom og
helsetjenester være en arena for studier av møter mellom mennesker som har ulik kulturelt betinget forståelse av sykdom
og behandling. For det fjerde kan forskning nyansere eller avlive myter.
Årsaker til sykdom
Årsaksforskningen ser på migrasjon som et naturlig eksperiment, der migrantene antaså ha samme genetiske
utgangspunkt som befolkningen i opprinnelseslandet, men et annet miljø. Et klassisk eksempel på slik forskning er
Michael Marmots epidemiologiske studier som viste at forekomsten av koronar hjertesykdom var høyere hos japanere på
Hawaii enn hos japanere i Japan, og ytterligere forhøyet hos japanere i California (5).
Likhet
Ønsket om sosial rettferdighet er et underliggende motiv i en rekke studier som tar sikte på å undersøke om
sykelighet og dødelighet og bruk av helsetjenester er ulikt fordelt etter sosial klasse, kjønn eller etnisitet.
Steihaug & Rutle har undersøkt hvorvidt legesøkningen blant pakistanske innvandrere ved et helsesenter i Oslo er
annerledes enn legesøkningen blant nordmenn i den samme bydelen (6). De finner at kjønnsforskjellene på tvers av etnisk
gruppe er større enn forskjellene mellom pakistanere og nordmenn. Studien er viktig av flere grunner. Den er
befolkningsbasert og har et stort utvalg, og er en av ytterst få der man tar for seg bruk av helsetjenester blant
innvandrere i Norge. Resultatene bidrar til å nyansere oppfatningen om at “innvandrere går ofte til lege og har diffuse
lidelser”.
Kommunikasjon
Det antropologiske perspektivet på kulturforskjeller og kommunikasjon har gitt vesentlige bidrag til forståelse av
hva som skjer i møtet mellom pasient og behandler med ulik kultuell bakgrunn (7). Dyregrov analyserer i en artikkel i
dette nummer av Tidsskriftet det sosiale og kulturelle grunnlaget for kommunikasjonsproblemer mellom
allmennpraktiserende leger og innvandrere fra den såkalte tredje verden (8).
Hvilke problemstillinger bør prioriteres?
Det er et mangfold av problemstillinger omkring innvandrere og helse. Spørsmålet er hvilke som er nyttige for
innvandrerne selv og for samfunnet? Forskningen bør prioritere utbredte og alvorlige problemer, områder der det er
grunn til å tro at forebygging kan ha betydning, og spørsmål som har generell interesse.
Tilgjengelige forskningsresultater tyder på at innvandrere er både friskere og sykere enn nordmenn. På enkelte
områder er det likevel nyttig og interessant å studere innvandrergrupper spesielt. I Norge i dag er det fem temaer som
peker seg ut som spesielt relevante. Forskning om psykisk helse hos flyktninger og innvandrere, fordi det ser ut til at
enkelte grupper er spesielt utsatte og bruker helsetjenestene lite; helsetjenesteforskning med både epidemiologiske og
antropologiske innfallsvinkler, som kan gi kunnskap om hvorvidt helsetjenestene er effektive i forhold til ulike
innvandrergrupper; forskning om type 2-diabetes hos pakistanere og andre som tilhører høyrisikogrupper, fordi dette er
et meget utbredt problem der det er gode muligheter for å forebygge sykdom og komplikasjoner; og forskning om medfødte
misdannelser og funksjonshemninger hos barn av innvandrere til Norge, fordi dette representerer meget kompliserte og
forholdsvis hyppige lidelser i enkelte innvandrergrupper.
Fallgruver
Prinsipielt er det to typer fare forbundet med forskning om innvandrere og helse: faren for å utføre dårlig
forskning og faren for at forskningsresultatene skal misbrukes og fungere diskriminerende.
Faren for å utføre dårlig forskning er knyttet til at det sannsynligvis er større ulikheter i helse mellom
innvandrergrupper enn mellom innvandrerbefolkningen som helhet og den øvrige norske befolkningen. Dessuten er de ikke
så mange, slik at det er vanskelig å få grupper som er store nok til å oppnå sikre resultater. Et annet metodologisk
problem er at migranter ikke nødvendigvis er representative for befolkningen i opprinnelseslandet. Og et tredje problem
er at forskning om innvandrere og helse ofte krever ekstra ressurser i form av oversettere og personer med kjennskap
til de enkelte kulturene. I store helseundersøkelser der innvandrere kan være viktige målgrupper, vil de ofte bli
ekskludert eller falle fra på grunn av språkproblemer.
Faren for at forskningsresultater skal misbrukes og virke stigmatiserende er alltid til stede, og innvandrere og
flyktninger er som etniske minoriteter spesielt utsatt. Imidlertid næres stereotype oppfatninger, diskriminering og
rasisme vel så godt av kunnskapsløshet som av forskningsresultater, og faren for at et resultat skal være provoserende
eller kontroversielt også for dem det gjelder, er ikke grunn god nok til å avstå fra å publisere det. Imidlertid ligger
det et ansvar på forskeren for formidling av resultatet til innvandergruppene, og for å tenke gjennom de etiske og
politiske dilemmaer som knytter seg til denne type forskning.
Camilla Stoltenberg
