Sammendrag
I denne artikkelen gir vi en kort oversikt over nyere studier som har plassert bisfosfonatene som første alternativ
etter østrogentilskudd i behandlingen av etablert postmenopausal osteoporose. Større kliniske studier foreligger nå for
aminobisfosfonatet alendronat, og viser klart dets evne til å reversere osteoporoseprosessen og redusere
frakturtendensen. Brukt etter etablerte retningslinjer har de tilgjengelige bisfosfonatene få bivirkninger. Den
spesifikke affinitet disse stoffene har til knokkelvev forklarer den diagnostiske bruken av radioaktivt merkede
derivater i skjelettscintigrafi. Bisfosfonater deponeres i beinvev og gir en hemning av osteoklastisk beinresorpsjon.
Osteoklasthemningen forklarer så vel virkningen ved osteoporose som stoffenes effektivitet i behandlingen av Pagets
sykdom og cancerindusert hyperkalsemi. Ved myelomatose og ved enkelte typer beinmetastaser kan bisfosfonater muligens
redusere både knokkelsmerter og frakturtendens. Videre forskning er ønskelig for å få bedre innsikt i bisfosfonatenes
terapeutiske virkninger.
