Vi takker John Leer & Mette Brekke for kommentaren til vår lederartikkel i Tidsskriftet nr. 1/2000. Vi skrev i artikkelen at prosessen med å lage utdanningsstillinger «bør startes nå, og først i utkantkommuner med kompetente og motiverte leger. Likevel er det grunn til å advare mot å tro at det nødvendige fagmiljø og den nødvendige fagkompetanse finnes hos allmennpraktikerne per definisjon, eller at utdanningskandidater skal være avlastende assistenter». Det er for oss helt selvsagt at veilederne skal være allmennpraktikere. Vårt poeng understrekes av ordene «per definisjon», som Leer & Brekke utelater i sitt sitat. Vi er svært bekymret over sviktende rekruttering til faget. Vi må ha best mulige veiledere for å utdanne gode allmennpraktikere. Mange kommuner har nå bare helt uerfarne allmennleger, enten som korttidsvikarer fra andre land, vikarer fra andre spesialiteter eller som forlengelse av turnus. En modell der disse i tillegg skal drive veiledning kan gi betydelige kvalitetsproblemer med enda mer skrekk for faget, og man kommer inn i en ond sirkel.
Vi mener at vi i en fremtidig modell trenger et veilederkorps med basis som praktikere, men som har skolering både i veiledningspedagogikk, forskning og kommunikasjons- og konsultasjonsferdigheter. Vi synes veilederne må ha en formell kompetanse i tillegg til det å ha drevet egen praksis. Legeforeningens kurs for veiledere kan gjerne danne utgangspunkt for en slik utdanning. Når vi advarte mot avlastende assistenter, så var det ikke fordi vi er imot avlastning fra en utdanningskandidat, men fordi vi ser en fare for at avlastning alene kan bli en viktig motivasjon for å ha utdanningskandidat, dersom ikke utdanningsstillingen defineres godt og kravene til veileder er høye. Ord som listebaron eller assistent gir assosiasjoner til forhold vi ikke ønsker. Vi er spente på hvordan Legeforeningen og det offentlige, herunder universitetene, vil gripe an utfordringene som ligger i å utdanne også fremtidens allmennpraktikere i allmennpraksis.
