Vi vil få komme med noen kommentarer til Steinar Hunskår & Nils Kolstrups redaksjonelle artikkel i Tidsskriftet nr. 1/2000: Allmennmedisinen ved tusenårsskiftet – nedtur eller ny giv? (1). Vi er enige i at dagens rekrutteringssvikt fordrer nytenkning, og vi er enige i at det å opprette utdanningsstillinger for allmennpraktikere vil være en riktig vei å gå (2). Derimot er vi meget fortørnet over at Hunskår & Kolstrup finner grunn til «å advare mot å tro at det nødvendige fagmiljø og den nødvendige fagkompetanse finnes hos allmennpraktikere» (1) – altså miljøet for og kompetansen til å veilede en utdanningskandidat frem til å stå på egne allmennmedisinske bein.
Vi er ikke bare fortørnet, vi er direkte uenige. Her er det snakk om legespesialister som har arbeidet selvstendig i tiår med pasienter av alle kategorier, har stilt diagnoser, fulgt opp behandling, er eksperter på å lytte og forstå, på vaktarbeid, på trygdesaker og praksisadministrasjon. Det er ikke umulig vi ville ha godt av kurs i veiledningspedagogikk, men det er en annen sak. Etter vår mening finnes både fagmiljøet og fagkunnskapen – nettopp hos oss allmennpraktikere. Hvor skulle den ellers finnes?
Hunskår & Kolstrup advarer videre mot at «utdanningskandidater skal være avlastende assistenter». Heller ikke denne advarselen kan vi forstå. For det første sier det vel seg selv at å få en utdanningslege inn i en praksis nødvendigvis vil bety en viss grad av avlastning hva gjelder konsultasjonspresset. For det andre tror vi at nettopp dette aspektet er avgjørende for at «prosjektet» med utdanningsstillinger skal lykkes: De «eldre og erfarne» må finne det attraktivt å flytte sin innsats noe vekk fra «gølvet» og over mot å veilede de yngre.
Allmennmedisinen har nok av problemer å ta fatt på ved tusenårsskiftet. At våre akademiske forgrunnsfigurer tviler på grasrotas kompetanse og faglige nivå ser ut til å være ett av dem.
