Torstein Bertelsen, Kjell Syversen og Jan Ytteborg retter sterk kritikk mot meg for min kronikk om uheldige hendelser i helsetjenesten (1). De hevder at jeg kritiserer og fordømmer kolleger som ikke kan forsvare seg.
Jeg beklager at kasuistikken i kronikken er oppfattet på denne måten. Jeg føler ingen bitterhet mot de leger som opererte min kone, selv om jeg selvfølgelig er merket av den tragedie som har rammet oss. Jeg har aldri hevdet at ”de har begått grove feil”, slik Bertelsen, Syversen og Ytteborg sier. Tvert imot skrev jeg i kronikken: ”Mitt utgangspunkt er at helsepersonellet stort sett er kompetente, ansvarsbevisste, ønsker gode resultater og gjør så godt de kan. Slik har det også vært i forbindelse med min kones to hendelser” (1). Dette er fortsatt min oppriktige mening. Derfor sendte jeg manuskriptet til de leger som hadde operert min kone og bad om rettelser hvis de følte at fremstillingen var urettferdig. Fortsatt har jeg et godt forhold til disse kirurgene.
Bertelsen, Syversen og Ytteborg tar også opp mitt eget ansvar i denne saken. Jeg tenker selvfølgelig meget på det, men valgte å la være å skrive om det i kronikken. I ettertid ser jeg klart at jeg bærer et betydelig ansvar for min kones skjebne, fordi mine råd til henne har fått katastrofale konsekvenser.
Til slutt vil jeg beklage at kronikken er oppfattet slik Bertelsen, Syversen og Ytteborg skriver. Mitt poeng har vært det motsatte, nemlig å understreke at de fleste uheldige hendelser ikke skyldes legefeil. Vi må bort fra en primitiv jakt på syndebukker – jf. det engelske uttrykket ”the blame trap” – og erkjenne at uheldige hendelser er et stort, viktig og vanskelig område. Jeg slutter meg til det engelske helsedepartement, som krever en ny kultur for ”adverse events” (2). Den må bygge på tre prinsipper – systematisk rapportering, analyse av årsaker og en pedagogisk innsats overfor alle helseprofesjoner. Mitt mål med kronikken var å bidra til en slik utvikling, ikke å kritisere kolleger som jeg har stor respekt for.
