I Tidsskriftet nr. 26/2000 hadde en hedersmann i norsk medisin, Peter F. Hjort, en tankevekkende artikkel om uheldige hendelser i helsetjenesten med utgangspunkt i sykehistorien til sin ektefelle (1). Artikkelen var ledsaget av en svært anerkjennende redaksjonell lederkommentar fra en kirurg (2).
I et korrespondanseinnlegg i Tidsskriftet nr. 1/2001 blir Hjort sterkt kritisert for sin artikkel av tre erfarne leger (3). Innlegget er både trist og pinlig lesing. Mangel på forståelse av behovet for åpenhet ser fortsatt ut til å være et problem i helsetjenesten. Spesielt ille er det likevel at de tre legene trekker frem Hjorts dilemma når han som ”kvalifisert fagperson og nærmeste pårørende måtte ta standpunkt til en så risikabel operasjon med en så usikker utgang” for sin kone. Å provosere frem på denne måten en uttalelse fra Hjort om at han selv bærer et betydelig ansvar for sin kones skjebne (4), er etter mitt syn usmakelig.
