Kronikken i Aftenposten 15. januar var ikke først og fremst en kritikk av det medisinske miljø, men et forsøk på å forklare allmennheten hva denne debatten dreier seg om. ”Kritikken” var ikke sterkere enn at jeg tydeliggjorde sympati for beslutningen om å la screeningen fortsette.
Jeg er enig i at utsagnet om spredning kanskje er for kategorisk. Det var da også et viktig ord som ble strøket i sistekorrekturen, nemlig ”trolig” (jeg skrev: ”Dessverre skjer trolig spredningen allerede mens svulstene er bitte små”).
Dette er et meget viktig punkt hvor basalforskere og patologer (snarere enn Kreftregisteret) snarest må komme på banen. Når er det sannsynlig at spredningen skjer for de middels hurtigvoksende tumorformene? For de raskest voksende med tidlig spredning spiller det vel liten rolle hva man gjør, både mht. diagnostikk og behandling. For de langsomt voksende med liten tendens til spredning er det likedan. Men for mellomformene kan det teoretisk være noe å hente med tidlig diagnostikk; forutsatt at svulstene gjennomgående kan oppdages på mammografi før de har metastasert. Om det er mulig, er uklart (1, 2).
Helge Schirmers pedagogiske problem kan delvis løses ved å forklare at kreft ikke er én sykdom, men har flere former med ulik aggressivitet. Jeg kunne ha klargjort det i kronikken. For øvrig er dilemmaet til dels uløselig; noen kvinner har fått en beskjed om at spredning ikke er påvist og lever med godt håp om at så er tilfelle. For noen av dem er det sant, for andre vil det dessverre vise seg at det ikke var korrekt.
