Vi takker Truls Hauge for kommentarer til vår kasuistikk (1).
Vi er helt enig i at en diskusjon vedrørende retningslinjer for hvilken type palliativ behandling som skal tilbys pasienter med cancer oesophagi, er nødvendig. For en sykdom med såpass alvorlig prognose, er det viktig at behandlingen i minst mulig grad skal gi pasienten plager.
I løpet av de siste 10 – 12 årene har det stadig vært en utvikling når det gjelder stenter. Som vi også skrev i vår kasuistikk, er det minst like gode resultater med plaststenter som med selvekspanderende metallstenter når det gjelder reintervensjonsrate (1, 2). Noen mener at perforasjonsfaren er større ved bruk av plaststenter (3), men dette er selvfølgelig avhengig av bl.a. operatørens erfaring. Fremtiden vil kanskje vise hvilken stent som er best for den enkelte pasient. Pasientgrunnlaget på de fleste sykehus i Norge som driver denne virksomheten, er såpass lite at det er viktig å få erfaring med noen få typer stenter. Kanskje noen av oss som er engasjerte i denne problematikken, kunne lage et register der vi kunne få samlet en større erfaring?
Hos vår pasient kunne man ha valgt to stenter ã 15 cm eller en stent på 10 cm og en på 15 cm. Siden den mest distale del av tumor var mest stenotisk, hadde vi i utgangspunktet ikke lagt opp til at vi skulle legge stent i hele tumors lengde. Dette viste seg senere nødvendig. I tillegg er det begrenset hva vi har av stenter på lager. Hos vår pasient var tumor svært myk og gav lett etter slik at vi ikke så noen stor fare med å dilatere med blokkeballong. Faren for migrasjon var liten i dette tilfelle. Siden det ikke forelå trakeoøsofageal fistel, valgte vi å legge udekket stent (4).
