I Tidsskriftet nr. 5/2001 beskriver Per Ole Molaug & Olav Spigset omfanget og arten av skriftlig legemiddelinformasjon til en kommunelege (1). Artikkelen dokumenterer det enorme omfanget av reklame som legemiddelindustrien pøser utover norske leger. Ut fra denne registeringen mottar en lege årlig minst 450 postsendinger fra legemiddelprodusentene og får 26 (!) invitasjoner til såkalte faglige reiser. Høyst sannsynlig er dette minimumstall.
Artikkelen bekrefter nok en gang den vanvittige sløsingen og den usmakelige markedsføringen som legemiddelindustrien bedriver overfor reseptutstederne. Den milliarden kroner dette årlig koster, betales selvfølgelig av den enkelte pasient og av fellesskapet. Selv om mye er kjent fra før, er det nyttig å få omfanget så grundig konkretisert. Forfatterne og Tidsskriftet fortjener honnør for artikkelen.
Det som derimot får nakkehårene mine til å stritte, er at Tidsskriftet lar en administrerende direktør i Legemiddelindustriforeningen skrive en lederartikkel i samme nummer som kommentar til nevnte artikkel (2). I lederen bedriver Helge Lund systematisk brannslukking ved eksempelvis å omtale reklame som ”skriftlig legemiddelinformasjon”, ved å trekke frem en upublisert markedsføringsundersøkelse i regi av Legemiddelindustriforeningen og ved å antyde at offentlig legemiddelinformasjon er styrt av ”statsfinansielle interesser”.
Lund lar selvfølgelig ikke anledningen gå fra seg til å glatte over de ubehagelige fakta som Molaug & Spigsets artikkel til tydelighet viser. Forsåvidt gjør han vel bare jobben sin. Men man må spørre hvor redaktørene har vært, når de lar en åpenbar partsinteresse slippe til som lederskribent i Tidsskriftet. Lund kunne – om han ønsket – ha fremført sitt forsvar i korrespondansespalten, ikke blitt invitert til å fremstå som autoritativ lederskribent. At han har bakgrunn som cand. med. kvalifiserer neppe alene for den oppgaven.
