Det er i Tidsskriftet reist spørsmål om legemiddelindustriens påvirkning av forskning og terapi, og det er fremmet ønske om større åpenhet om sponsing og interessekonflikter (1, 2). Det er oftest de negative sider ved industriens sponsing, markedsføring og produktinformasjon som omtales, men er manglende markedsføring også uheldig?
I Norge, som i de fleste andre land, er den vanligste behandling av infeksjon med Helicobacter pylori et trippelregime bestående av en protonpumpehemmer, klaritromycin og enten metronidazol eller amoksicillin (A). Disse regimene er omtrent like effektive. Hvis ranitidin-vismut-sitrat erstatter protonpumpehemmeren i kombinasjonen med klaritromycin og metronidazol, viser flere studier at det oppnås en bedre effekt uten mer bivirkninger og til en lavere pris (3 – 5). Likevel brukes nesten ikke slike regimer i Norge. I Felleskatalogen anbefales ranitidin-vismut-sitrat-regimer når andre eradikeringsregimer ikke har ført frem. Dette rådet er antakelig villedende, da ranitidin-vismut-sitrat-klaritromycin-metronidazol-kombinasjonen, som trolig er den mest effektive, er lite egnet ved behandling av feilslagere dersom klaritromycin er brukt ved første behandling, slik det er relativt vanlig i Norge. Kolleger angir manglende markedsføring som grunn for ikke å forskrive ranitidin-vismut-sitrat. Dette er heller ikke anbefalt i produsentuavhengig legemiddelinformasjon. Jeg synes det er flaut hvis leger og myndigheter er blitt avhengige av industriens markedsføring for å tilby en god og billig behandling.
