I Tidsskriftet nr. 19/2000 pekte jeg på at redaksjonell spalteplass var åpen for forfattere med mer eller mindre klare interessekonflikter i forhold til temaet som skulle omtales (1). Redaktøren hevdet i sitt svar at åpenhet og en ”minibiografi” var en brukbar løsning på dette dilemmaet. Men for leseren er det ikke tilfredsstillende at redaksjonelt stoff har forfattere med klare interessekonflikter.
Det var naturlig at Tidsskriftets redaksjon ville kommentere Molaug & Spigsets artikkel (2). I sitt arbeid bekrefter de antakelsen om at legemiddelinformasjonen til allmennpraktiserende leger fullstendig domineres av legemiddelindustrien. Til min forundring velger redaktøren Legemiddelindustriforeningens direktør Lund til å kommentere undersøkelsen redaksjonelt (3). Direktør H. Lund har selvfølgelig direkte tilknytning til tema og aktører som omtales. Den redaksjonelle kommentar blir mer et partsinnlegg enn en fri redaksjonell kommentar. En ledsagende minibiografi presenterer bakgrunnen for interessekonflikten, men dette kompenserer ikke for redaktørens svikt når det gjelder å oppfylle leserens selvfølgelige krav om mest mulig uavhengighet og objektivitet fra redaksjonelle forfattere.
Redaktørens tilbakevendende problem med å håndtere forfatteres interessekonflikter synliggjøres også i ikke-redaksjonelle innlegg, som påpekt av Skolbekken i kommentaren Potensforskning og markedsføring (4). Bakgrunnen var Vaaler og medarbeideres publisering av forskningsdata i massemediene og i Tidsskriftet (5) uten at det fremkom at produsenten hadde bidratt i finansiering av prosjektet og utnyttet resultatene i markedsføring før publisering i Tidsskriftet.
Med bakgrunn i disse og tidligere eksempler (6) etterlyser jeg igjen klarere holdninger, retningslinjer og vilje hos redaktøren til å håndtere forfatteres klare interessekonflikter på en mer rasjonell måte. Men jeg innser, med bakgrunn i andre aktuelle saker (7), at utfordringene når det gjelder å styre unna og håndtere interessekonflikter deler redaktøren med andre kolleger og tillitsvalgte. Kanskje bør redaktøren ikke bare diskutere problemområdet innad i redaksjonen, men ta det opp på bredere basis i Tidsskriftet. I siste instans er det et spørsmål om vår faglig troverdighet og etikk.
