Det pågår mye forskning om både kirurgiske og ikke-kirurgiske behandlingsmetoder ved akutte rygglidelser. En dominerende majoritet av disse behandles i primærhelsetjenesten, og plagene er oftest selvtilhelende. Det er stort behov for å få eksakt kunnskap om hva vi skal gjøre, og hva vi ikke skal gjøre med pasientene. Det foreligger etablerte retningslinjer om dette fra en rekke land, og en gruppe i regi av Nasjonalt Ryggnettverk er i ferd med å utarbeide slike også for Norge.
I dette perspektivet er det nyttig og prisverdig med ryggforskning i primærhelsetjenesten. Geir Kittang og medarbeidere presenterte i Tidsskriftet nr. 10/2001 (1) en randomisert studie som synes å gi akupunkturbehandling et fortrinn fremfor antiflogistikum i behandling av akutte ryggsmerter. Internasjonal forskning har tidligere ikke klart å dokumentere sikker effekt av akupunktur på akutte rygglidelser (2, 3). Den foreliggende studie fra Florø har imidlertid enkelte metodologiske svakheter som gjør det vanskelig å tolke resultatene.
For det første har ”naproksengruppen” mer enn dobbelt så mange sykefraværsdager før inklusjon som ”akupunkturgruppen”. Denne forskjellen er så betydelig at det er vanskelig å se at disse to gruppene i utgangspunktet er helt like. Det naturlige forløp for disse to gruppene ville altså i fortsettelsen innebære like stor forskjell i sykelighet.
For det andre er det overraskende at forfatterne ikke har med sykefravær som effektmål. I internasjonal litteratur benyttes oftest reduksjon i sykefravær som en objektiv standard, idet egenrapportering og kliniske funn ikke gir tilstrekkelig objektivitet (4).
Det er viktig å poengtere at akupunkturbehandling her er målt mot en medikamentbehandling av anbefalt dosering av antiflogistikum alene. Det er altså ikke slik at akupunktur her er målt mot standard allmennmedisinsk behandling av ryggpasienten. Denne forutsetter utredning, betryggende informasjon og veiledning som ledd i behandlingen. Mange vil også i initialfasen hevde at god smertelindring er viktig, og til det blir den aktuelle dosering av antiflogistikum alene for lite.
Det ville være interessant om Kittang og medarbeideres studie kunne vært supplert med sykefraværsstatistikk i observasjonsperioden. Dersom det da fortsatt fremkommer signifikante forskjeller, er jeg enig i forfatternes konklusjon om at dette må spore til større, sammenliknende studier.
