Våre tidligere innlegg om EDIN-studien (1 – 3) har fått Stein Vaaler og medarbeidere til å undres, Tidsskriftet nr. 8/2001 (4). Erektil dysfunksjon kan utvilsomt være et problem hos menn. Det er derfor positivt at det drives forskning på problematikken, og det er selvsagt ønskelig at forskningen er av høy kvalitet. Med utgangspunkt i observasjoner i egen klinikk har Vaaler og medarbeidere foretatt en spørreskjemaundersøkelse blant pasienter over 40 år, som oppsøkte noen av legekontorene i Østfold (5). Studien bekrefter i hovedsak forskernes kliniske utgangspunkt, forekomsten av erektil dysfunksjon henger sammen med alder og tilstedeværelse av sykdommer som disponerer for potensproblemer. Nødvendigheten av påvisningen kan diskuteres, men det er ingen feil å gjøre den.
Problemene melder seg når studien brukes til å promovere tanken om erektil dysfunksjon som folkesykdom. Til tross for at forskerne ikke har spurt trøndere og nordmenn for øvrig, blir studien i medieomtalen, både i 1999 og 2001, formidlet til det norske folk som om resultatene har gyldighet for alle norske menn over 40 år. Det samme inntrykket formidles til landets leger gjennom Pfizers reklame. En mulig forklaring er at Vaaler og medarbeidere er blitt misforstått av journalister og reklamefolk. Deres bestrebelser på å formidle de vitenskapelige begrensningene ved studien, som de ikke har ønsket å legge skjul på, synes derfor å ha mislyktes. Når dette skjer gang på gang, er det psykologisk sett ikke overraskende at de undres om de har gjort noe galt. En mulig kilde til misforståelse kan være navnet på studien – Erektil dysfunksjon i Norge (EDIN). EDPØ (Erektil dysfunksjon hos pasienter i Østfold) er nok i så måte en mer presis benevnelse, men har utvilsomt ikke samme klang.
Mangelen på kunnskap om erektil dysfunksjon, bekreftes av at den foreliggende studien er ”en av verdens største undersøkelser om impotens” (6). Det er derfor grunn til å ønske videre forskning om temaet velkommen. Vi tror at en av forutsetningene for god forskning på området, er en avklaring av begrepet erektil dysfunksjon, for å unngå en medikalisering av menns aldringsprosess. Behovet for kunnskap om ereksjonens normalvariasjon synes derfor påtrengende. Forskning som i større grad plasserer problemet i sin mellommenneskelige kontekst, kan heller ikke skade.
At leger utvikler kommunikasjonsferdigheter i forhold til fenomener pasientene opplever som problematiske, er selvsagt bra. Vi stiller oss imidlertid undrende, om enn ikke overrasket, til at slike ferdigheter først blir viktige når det foreligger en pille for det som er ille.
